Brumaire-kuppet

Kuppet ble utformet av Emmanuel-Joseph Sieyès. Som forfatter av Hva er tredjestanden og et grunnlovsutkast i 1795, var utformingen av en ny grunnlov som et livsverk for ham. Han så seg selv som «pennen» som skulle skrive den perfekte grunnloven, og sa «jeg søker et sverd», altså en general.

Etter å ha vurdert generalene Joubert (falt i strid) og Moreau (takket nei), falt valget på general Napoleon Bonaparte. Han var nylig kommet tilbake fra felttoget i Egypt. Han ble mottatt og oppfattet som en hjemreisende seierherre, til tross for at felttoget var et nederlag.

Både Sieyès og Napoleon bar en viss stolthet, og var skeptiske til den andre. Sieyès bekymring for Napoleons popularitet skulle vise seg å være velbegrunnet etter hvert som Napoleon tok mer og mer kontroll. Det som forente disse to kuppmakerne var misnøye med Direktoriet og tilknytningen til Lucien Bonaparte. Napoleons bror var politiker på Sièyes side, og ble i forkant av kuppet utnevnt til leder for De fem hundres råd.

Grunnloven åpnet for å flytte den lovgivende makten (de fem hundres råd og de gamles råd) ut av Paris hvis opptøyer hindret dem å gjøre jobben sin. Under falskt påskudd av et neo-jakobinsk kupp skulle forsamlingene flytte til Saint-Cloud. Ved å utnevne Napoleon til sjef for alle styrker i Paris, kunne han eskortere politikerne under reisen. Militæret ble på denne måten tilstede på det egentlige og virkelige kuppet.

Militæret skulle ikke brukes aktivt i kuppet, annet å være tilstede og dermed legge press på politikerne. Kuppmakerne skulle få alle de fem direktørene til å gå av samtidig, og dermed skape et politisk maktvakuum. Krisen skulle utnyttes for å etablere en midlertidig regjering som skulle lage en ny grunnlov. Grunnloven skulle så legges frem til en folkeavstemning.

18. Brumaire vedtok Det gamles råd, som planlagt, å forflytte begge forsamlingene og Napoleons nye kommando. Av direktørene var Roger Ducos og Sieyès med i kuppet, og gikk av frivillig. Paul Barras mottok en bestikkelse og pensjonerte seg. Gohier og Moulin ble holdt tilbake i Paris, og var ikke tilstede ved Saint-Cloud. Politikerne ble ført til Saint-Cloud.

19. Brumaire startet møtene i Saint-Cloud, men gjennomføringen var lagt fra like effektivt som dagen før. Uten noen konkret plan for dagen, greide ikke kuppmakerne å overbevise forsamlingene. I stedet fikk representantene spillerom, og momentet vekslet mellom partene gjennom dagen. Det skulle bli Lucien som sikret kuppet til slutt. Etter at Bonapartebrødrene ble presset ut av De fem hundres råd, overbeviste han Direktoriets egen garde om at en minoritet i forsamlingen var betalt av britene, og hadde prøvd å ta livet av Napoleon. Nå holdt de representantene som gisler, og garden måtte gripe inn. Kuppet var ikke lengre parlamentarisk, men et militærkupp.

Kvelden 19. Brumaire ble De gamles råd og 40–50 representanter fra De femhundres råd samlet for å utnevne Sieyès, Bonaparte og Ducos til konsuler i Frankrike. Konsulene tok plassen til direktørene, Konsulatet erstattet Direktoriet. I lovutformingen etter kuppet tok Napoleon utgangspunkt i Sieyès' forslag, men endret kraftig på dem. I det nye regimet var det Napoleon som satt med makten.

• brumaire
• Den franske revolusjon
• Direktoriet
• Konsulatet
• Napoleon Bonaparte
• Napoleonstiden

• Broers, M. (2015). Napoleon, Soldier of Destiny. London: Faber & Faber
• Chevallier (2009). Histoire des institutions et des régimes politiques de la France de 1789 à 1958 (9. utg.). Paris: Dalloz
• Tulard, J. (2014). La France de la Révolution et de l'Empire (2.utg.). Paris: PUF
• Woloch, I. (2001). Napoleon and His Collaborators, The Making of a Dictatorship. New York/London: W.W. Norton & Company