Azorín tilhørte den såkalte 1898-generasjonen. Han dyrket flere sjangere, men gjorde seg sterkest gjeldende som essayist og kritiker. Han hadde evnen til å gjøre fortiden levende, for eksempel i de litteraturkritiske verkene Lecturas españolas (1912), Clásicos y modernos (1913), og Los dos Luises y otros ensayos (1921).
Azoríns opplevelse av Spania og det spanske landskap, som representerte noe nytt i samtiden, kommer frem i Los pueblos (1905) og La ruta de Don Quijote (1905; norsk oversettelse Paa Don Quijotes vei, 1919). Hans mest kjente romaner er La voluntad (1902), Don Juan (1922) og Doña Inés (1925; norsk oversettelse 2003).
Et utvalg av hans noveller foreligger i engelsk oversettelse som The Syrens and Other Stories (1931). Hans skuespill, blant annet trilogien Lo invisible (1931), hvor han forsøkte å fornye det spanske drama, vant liten anerkjennelse i samtiden.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.