Anat

Anat er best kjent fra mytologiske tekster som ble funnet i Ras Shamra i Syria, det gamle Ugarit. Men hennes navn forekommer også i både mesopotamiske og gammelegyptiske tekster og innskrifter.

På områdene langs det vestre Middelhav, det såkalte vestsemittiske området, er det funnet mange bilder som forestiller gudinnen Anat, på alt fra små stempler og rullesegl, til større steler. Hun ble gjerne fremstilt med hevet arm, skjold og spyd eller lanse, og ofte til hest.

I Det gamle Egypt ble hun også knyttet til kongen, farao, og statuer av farao med Anat ved sin side er funnet flere steder.

I gudelistene fra Ugarit nevnes 'nt (som ble uttalt Anatu) rett etter hovedgudinnen Ashera, men i mytologien er hun langt mer fremtredende enn denne. Her fremstilles Anat som en ung, selvstendig og egenrådig kvinne som drar på jakt, lærer andre guder å skyte med pil og bue, og deltar i kamp med stor brutalitet.

I Baal-eposet hører vi om hvordan Anat overtaler guden El og gudinnen Ashera til å gi Baal et eget slott, og når Baal dør etter en kamp mot dødsguden Mot, bidrar hennes innsats og kløkt til at Baal kan gjenoppstå fra de døde. Hun dreper så Mot, guden for død, tørke og uår, for deretter å kutte ham opp med sitt sverd. Tekstene beskriver også hvordan Anat frydefullt vasser i blod etter å ha beseiret sjøuhyret Yam. I Aqhat-eposet hører vi om hvordan hun, med alle midler, forsøker å overtale den unge Aqhat til å gi henne sin flotte bue. Når verken list eller trusler nytter, lar hun ham drepe, men buen blir kastet i havet.

Det er blitt hevdet at Anat også hadde en rolle som kjærlighetsgudinne i Ugarit, og at Baal opptrer som hennes elsker, men tekstene er uklare og mangelfulle. Oppfatningen er blant annet basert på teofore navn som a-na-ti-um-mi (Anat er min mor), men slike navn kan være ment som metaforer. Det blir også hevdet at hun skal ha født barn, blant annet i form av en kalv, men også denne teksttolkningen er omstridt. Tidligere forskning knyttet henne også til ritualer som hieros gamos (det hellige bryllup), en fruktbarhetsrite, men senere tiårs forskning viser at hellig prostitusjon ikke var like viktig i vestsemittisk religion som tidligere antatt, og at det ikke finnes belegg for å hevde at Anat deltok i slike riter.

Kjennskap til den vestsemittiske gudinnen Anat spredte seg også til Egypt, sannsynligvis under Hyksos, som regjerte i rundt to hundre år fra midten av andre årtusen fvt., og som de fleste mener kom fra områdene rundt Ugarit. Men de utbredte handelsforbindelsene som også fantes da, kan ha ført til at guder og gudinner ble kjent utenfor sine opprinnelige «hjemland». Hennes popularitet synes å ha vært størst under Ramses 2., på 1200-tallet fvt., da hun ble sett på som solguden Ras datter, guden Seths hustru og faraos beskytter.

Anat ble hovedsakelig oppfattet som en krigsgudinne som kunne bistå den egyptiske hær i dens erobringer. Det synes for eksempel å ha eksistert et Anat-tempel i Beit Shean (syd for Genesaretsjøen) som dengang huset en egyptisk militærpost. Her fremstår hun likevel som en noe mer fredelig egyptisk gudinne, med Atef-krone (med strutsefjær), og har også fått tittelen «Himmeldronning». Hun er også avbildet på både granittsteler og veggfresker i selve Egypt, også da som en typisk egyptisk gudinne.

Gudinnen Anat er ikke direkte nevnt ved navn i Den hebraiske bibelen, men hennes navn finnes i stedsnavn som Anatot (flertall av Anat) i Jeremia 1,1 og Beit Anat (Anats hus) i Josva 19,38 og Dommerne 1,33, samt personnavn som ben Anat (Anats sønn) i Dommerne 3,31. Etternavnet ben Anat forekommer også på et israelittisk stempel, datert til 700- eller 600-tallet fvt. Dette kan tyde på at hun, eller i alle fall navnet, også var kjent blant israelittene i første årtusen. Det er imidlertid ingen arkeologiske funn som tyder på at hun ble aktivt dyrket av jøder som bodde i Juda eller Nordriket (Israel). Heller ikke den såkalte «Himmeldronningen» (Jeremia 7,18) blir i dag identifisert med gudinnen Anat.

Fra 500-tallet fvt. har vi papyri funnet på Elefantineøya ved Aswan i Øvre Egypt, som viser at det her eksisterte en velorganisert jødisk militærkoloni på denne tiden. Guden som ble tilbedt var JHVH (Jahve), her kalt Yhw (Jahu). Ved hans side finner vi to mulige gudinnenavn, Anat Jahu ('nt yhw), Jahves Anat, og Betels (Beit-Els) Anat ('nt byt 'l). Forskere er fremdeles uenige om hvorvidt dette dreier seg om selve gudinnen Anat, eller om en slags kvinnelig personifisering av, eller egenskap ved guden Jahu (Jahve).

• gudinne
• religion i det Det gamle Egypt
• religion i det gamle Israel
• fruktbarhetskult
• Betel

• Originaltekster oversatt fra ugaritisk av: Børsheim Aaraas, Ruth Aurora; Sletta, Ida; Omtvedt Berntzen, Arve, i: Braarvig, Jens (red.) i: Baal: Gudenes konge i Ugarit, i: Verdens Hellige Skrifter, Bokklubben 2008.
• Ackerman, Susan (1992): Under Every Green Tree. Popular Religion in Sixth Century Judah. Atlanta. Scholars Press.
• Day, John (2000): Yahweh and the Gods and Goddesses of Canaan. Sheffield. Academic Press.
• Day, Peggy L.: Anat, i: van der Toorn, Karel; Becking, Bob; van der Horst, Pieter W.: Dictionary of Deities and Demons in the Bible. Leyden. Brill.
• Kapelrud, Arvid S. (1969): The Violent Goddess: Anat in the Ras Shamra Texts. Universitetsforlaget, Oslo.
• Keel, Othmar og Uehlinger, Christoph (1998): Gods, Goddesses and Images of God in Ancient Israel. Minneapolis. Fortress Press.
• Pritchard, James. B. (red.) (1969): Ancient Near Eastern Texts Relating to the Old Testament (ANET). Princeton University Press.