Hviterusslands historie er preget av skiftende politiske allianser grunnet landets plassering sentralt i Øst-Europa. I middelalderen spilte elvetransporten en stor rolle og gjorde at nord-sør-aksen var viktig, fra det femtende århundre har områdene blitt påvirket av skiftende politiske tyngdepunkt i vest og øst.
Hviterussland inngikk fra tidlig middelalder i Kiev-riket, og fra senmiddelalderen i unionen mellom Polen og Litauen. Ved Polens tre delinger (1772–1795) tilfalt de hviterussiske områdene Russland. Etter opprettelsen av Sovjetunionen i 1922 ble Hviterussland utropt til unionsrepublikk. Hviterussland erklærte seg uavhengig 25. august 1991.
- for å lese om historien etter 1991, se Hviterusslands samtidshistorie
Kiev-riket
Kjerneområdet for de tidligste slaviske bosetningene lå etter all sannsynlighet i områdene rundt Pripjat-elven i det som i dag er grenselandet mellom Hviterussland og Ukraina. Under Kiev-riket (ca. 850–1240) vokste Polatsk (russisk Polotsk) og Turaw (russisk Turov) frem til å bli de to viktigste hviterussiske fyrstedømmene. De to anerkjente Kiev-fyrstens overhøyhet, men beholdt en stor grad av selvstyre.
På 1200-tallet ble det politiske tyngdepunktet i de hviterussiske områdene flyttet fra Polatsk til Navahradak lenger vest og deretter til Vilnius. Dette hadde sammenheng med at de hviterussiske fyrstedømmene ved Kievs fall, i motsetning til resten av Kiev-riket, ikke ble skattskyldige til mongolene, men innlemmet i storfyrstedømmet Litauen. Administrasjonsspråket var gammelhviterussisk, en slags proto-hviterussisk. Og mens storfyrsten og størstedelen av befolkningen i nord var litauere (og fra kristningen i 1385, katolikker), var befolkningen i sør slavisktalende og ortodokse.
Det polsk-litauiske samveldet
I 1385 inngikk Litauen en personalunion med Polen. I 1569 ble denne utdypet til en realunion, Det polsk-litauiske samveldet. I dobbeltriket ble polsk kultur og språk stadig mer dominerende. De fleste godseierne i Hviterussland var polakker, og jøder dominerte i byene. Store deler av den litauiske og østslaviske overklassen ble polonisert, men det fantes fortsatt en østslavisk ortodoks kultur i sørøst. I 1517 ble Bibelen oversatt til gammelhviterussisk.
Den unerte kirke
I 1596 anerkjente størstedelen av de ortodokse menighetene i Det polsk-litauiske samveldet pavens overhøyhet mot å få beholde sin ortodokse liturgi og kirkeskikk (Unionskonsilet i Brest). Dette var opptakten til Den unerte kirke, eller «Den katolske kirke av østlig ritus». Religiøst ble befolkningen i Hviterussland slik delt i tre grupper: katolikker, unerte og ortodokse. Alle katolikker ble gjerne regnet som «polakker» uansett hvilket språk de snakket, mens de ortodokse ble oppfattet som «russere». Bare de unerte skilte seg ut fra de to dominerende nabokulturene.
Noen egen hviterussisk nasjonal identitet er det allikevel ikke mulig å snakke om før tidligst mot slutten av 1800-tallet. Selv da omtalte store deler av Hviterusslands bondebefolkning seg bare som «tutejsjie», det vil si «vi som er herfra».
Underlagt Russland
Ved Polens tre delinger (1772–1795) tilfalt de hviterussiske områdene Russland. Etter det polske opprøret i 1830–1831 ble de østligste delene av Hviterussland rundt byene Vitsebsk (russisk Vitebsk) og Mahiljow (russisk Mogiljov) omgjort til regulære russiske guvernementer. Resten inngikk i Den nordvestlige provins. I 1839 ble Den unierte kirke lagt inn under Den russisk-ortodokse kirke.
I tsar-Russland ble hviterussisk regnet som en russisk dialekt, ikke som et eget språk. Allikevel vokste det gradvis frem en hviterussisk nasjonal kultur. Universitetet i Vilnius utviklet seg til et sentrum for så vel polsk som litauisk og hviterussisk nasjonalisme. Ved det polske opprøret i 1863 deltok en del hviterussere, deriblant opprørshelten Kastus Kalinowski (russisk Konstantin Kalinovskij).
Det hviterussiske området hadde siden middelalderen hatt et betydelig innslag av jødisk befolkning. Rundt 1900 utgjorde jødene nesten 15 prosent av befolkningen i Den nordvestlige provins. De neste årene fant det imidlertid sted flere alvorlige tilfeller av jødeforfølgelser (pogromer), og mange jøder valgte derfor å utvandre.
Sovjetrepublikk
Etter Den russiske revolusjon i 1917 og Brest-Litovsk-avtalen etter første verdenskrig i 1918 ble Hviterussland okkupert av tyske styrker. Parallelt utropte en all-hviterussisk kongress i mars 1918 en meget kortlivet hviterussisk folkerepublikk. Allerede høsten 1918 overtok Moskva-innsatte bolsjeviker. Disse opprettet i 1919 Den hviterussiske sovjetrepublikk (BSSR).
Under den polsk-sovjetiske krig i 1920–1921 var Hviterussland igjen krigsskueplass. Ved freden i Riga i mars 1921 ble de hviterussiske områdene delt mellom Polen og Sovjetunionen. I noen hektiske måneder inngikk de hviterussiske territorier i ulike statsdannelser. Den østlige delen ble tilknyttet Det sosialistiske Russland og ved Sovjetunionens opprettelse i 1922 ble Hviterussland utropt til unionsrepublikk med Minsk som hovedstad. I 1924 og 1926 ble republikkens territorium kraftig utvidet med områder rundt byene Vitsebsk, Mahiljow og Homel.
I den første tiden ble kulturpolitikken i den hviterussiske unionsrepublikken preget av «hviterussifisering». Bolsjevikene stod svakt og allierte seg med den nasjonalt orienterte hviterussiske eliten. På begynnelsen av 1930-tallet skiftet imidlertid Moskva om til en russifiseringspolitikk som kom til å vare resten av sovjetperioden. Under Stalin-tidens terror ble den hviterussiske eliten kraftig rammet, og også flere hundre tusen hviterussiske bønder ble drept. I de hviterussiske områdene av Polen var forholdene bedre, men også der ble alle tegn til hviterussisk politisk selvhevdelse undertrykket.
Andre verdenskrig
Tre uker etter inngåelsen av Molotov–Ribbentrop-pakten i august 1939 okkuperte Sovjetunionen Øst-Polen. En del av de okkuperte områdene ble lagt til den hviterussiske unionsrepublikken. Etter det tyske angrepet på Sovjetunionen ble det hviterussiske området på ny okkupert av tyske styrker. Sovjetiske partisanavdelinger fortsatte imidlertid å være svært aktive gjennom hele okkupasjonen. Som et resultat av at fronten gikk frem og tilbake gjennom Hviterussland, var det et av de områdene i Sovjetunionen som ble utsatt for størst ødeleggelser. Hundrevis av byer ble rasert, det økonomiske liv lagt i ruiner og om lag en tredjedel av befolkningen drept (anslagene varierer mellom 2,2 og 3 millioner av en førkrigsbefolkning på 9,2 millioner).
Etterkrigstiden
Til tross for at Hviterussland etter andre verdenskrig fortsatte å ha status som unionsrepublikk, ble Hviterussland (sammen med Ukraina) som en del av stormaktsspillet opptatt som medlemmer av FN. I etterkrigsårene satte sovjetiske myndigheter i verk et storstilt gjenoppbyggingsarbeid. Byene vokste, og urbaniseringsgraden steg svært raskt. I 1960- og 1970-årene hadde den hviterussiske republikken høyere økonomisk vekstrate enn gjennomsnittet i Sovjetunionen. Mens den hviterussiske økonomien tradisjonelt hadde vært jordbruksbasert, vokste det nå også frem en betydelig industri.
Mens det i 1970- og 1980-årene fantes aktive dissidentbevegelser i flere av Hviterusslands naborepublikker, var det få eller ingen tegn til motstand mot sovjetregimet i Hviterussland. Dette har blitt sett i sammenheng med at den jevnt økende levestandarden i republikken gav liten grobunn for sosial misnøye. Samtidig spilte også russifiseringen inn. Den hviterussiske intelligentsiaen hadde hovedsakelig teknisk utdannelse, var russisktalende og lite opptatt av kulturelle og nasjonale spørsmål. Etniske hviterussere utgjorde om lag 80 prosent av republikkens samlede befolkning, men var uforholdsmessig dårlig representert i partiapparatet i Minsk, der den russiske innflytelsen var sterk.
Sovjetunionens oppløsning
Under perestrojka kom demokratibevegelsen i Hviterussland senere i gang enn i naborepublikkene. Den folkelige motstanden mot sovjetmakten i Hviterussland var i hovedsak tuftet på tre pilarer: motstand mot den språklige russifiseringen, oppdagelsen av massegraver i Kuropaty utenfor Minsk med ofre fra Stalin-tidens utrenskinger og konsekvensene av Tsjernobyl-ulykken i april 1986 (om lag 70 prosent av det radioaktive utslippet fra Tsjernobyl falt ned på hviterussisk territorium).
I 1989 ble Den hviterussiske folkefronten (BNF) stiftet under ledelse av Zianon Paznjak (russisk Zenon Poznjak). Ved de delvis frie valgene til det hviterussiske øverste sovjet våren 1990 fikk BNF valgt inn nok sympatisører til at deres kandidat, den reformvennlige moderate nasjonalisten Stanislaw Sjusjkevitsj (russisk Stanislav Sjusjkevitsj) ble valgt til viseparlamentsformann. Samme sommer ble det vedtatt en hviterussisk «suverenitetserklæring» som gjorde hviterussisk til «statsspråk» og slo fast at Hviterussland skulle være alliansefritt og atomvåpenfritt.
Selvstendighet
Etter det mislykkede kuppet i Moskva 19.–21. august 1991 erklærte Hviterussland seg uavhengig 25. august. Sjusjkevitsj ble valgt til ny parlamentsformann og dermed også statsoverhode. I desember undertegnet han sammen med Boris Jeltsin og Leonid Kravtsjuk en avtale om opprettelsen av Samveldet av uavhengige stater (SUS). Dette innebar det formelle dødsstøtet for Sovjetunionen.