Versjon 19 av torskefiske – Store norske leksikon

Torskefiskeriene foregår langs hele norskekysten, i Barentshavet og ved Svalbard. De er blant våre viktigste fiskerier og foregår året rundt.

Flere ulike bestander av torsk har betydning for fiskeriene. Viktigst er Den nordøstarktiske torskebestanden som gyter langs norskekysten nord for Stadt og som har sitt oppvekstområde i Barentshavet og ved Svalbard. Dette er den største torskebestanden i verden.

Det finnes også torskebestander ved Island, Færøyene, i Østersjøen, Nordsjøen og Irskesjøen, vest av Skottland, på Newfoundlandsbankene og i områdene ved Georges Bank i det nordvestlige Atlanterhavet.

I tillegg finnes det lokale kyst- og fjordbestander av torsk langs kysten av Norge (kysttorsk) og tilsvarende ved Sør-Grønland og Canada.

Nordøstarktisk torsk er den viktigste bestanden i det norske torskefisket og sammen med kysttorsken nord for 62. breddegrad (62. breddegrad går ved Stad) utgjør den om lag 98 prosent av totalkvantumet av torsk som landes i Norge.

Fisket etter torsk nord for 62. breddegrad foregår året rundt, men omkring halvparten av fangsten tas i perioden februar til april, i forbindelse med fisket på den gytemodne nordøstarktiske torsken, skrei. Dette er det såkalte skreifisket. Skreifisket foregår på strekningen Nordkapp–Stad og starter når fisken kommer inn til de grunne områdene på kysten for å gyte i overgangslaget mellom varmt og salt golfstrømvann og det kalde og mindre salte kystvannet. Her finner skreien den rette temperatur og saltholdighet for eggenes utvikling. De best kjente feltene for skreifisket er Lofotbankene og Troms- og Vesterålsbankene.

Kysttorsken som er forholdsvis stasjonær langs kysten og som fiskes langs kysten året rundt, blir også beskattet når skreien kommer inn i disse områdene. Mot slutten av skreisesongen begynner vårtorskefisket utenfor finnmarkskysten på torsk som beiter på lodde. Der fiskes det både ung, umoden torsk, kysttorsk og utgytt skrei som har vandret nordover fra gytefeltene (figur 1). Torsk fiskes også som bifangst i andre fiskerier, som hyse- og seifisket.

Norske fiskere fisker også torsk i Nordsjøen og Skagerrak. Dette fisket utgjør om lag to prosent av totalkvantumet av torsk som landes i Norge. Tidligere fisket norske fiskere også torsk ved Island, Vest-Grønland og Newfoundland, men dette fisket stoppet ved innføringen av økonomiske soner på 200 nautiske mil i 1977. Norske fiskere fisker torsk i andre lands økonomiske soner innenfor de fiskeriavtaler Norge har med andre land.

Fiskefelt og sesonger

Det fiskes etter torsk med såkalte konvensjonelle fiskeredskaper som jukse, snurrevad, garn, line og med trål. Mellom 28 og 33 prosent av torsken avsettes til fiske med trål, avhengig av totalkvotens størrelse), mens de øvrige 72-67 prosent fiskes med konvensjonelle redskaper. Garn har gjennom mange år vært det viktigste konvensjonelle redskapet, men de senere årene har snurrevad blitt et viktig redskap.

Fiskeflåten som deltar i torskefisket består av mer enn 3500 fiskefartøy av ulik størrelse. I underkant av 2000 av disse fartøyene har en særskilt tillatelse til å drive torskefiske, som gir dem en garantert kvote, mens et varierende antall fartøy under 11 meter fisker på et felles kvantum i en såkalt åpen gruppe. De større fartøyene som driver havfiske etter torsk med line, garn og trål, fisker hele året, mens de mindre fartøyene stort sett tar sine kvoter under skreifisket og vårtorskefisket.

Redskap og fartøy

Fartøytype	Antall
Torsketrål (over 28 meter)	36
Konvensjonelle havfiskefartøy over 28 meter (garn og line )	26
Kystfartøy med fartøykvote (lukket gruppe) under 28 meter, nord for 62. breddegrad	1727
Kystfartøy med fartøykvote (lukket gruppe) under 28 meter, sør for 62. breddegrad	50

(Kilde: Fiskeridirektoratet)

Tabell 1. Tillatelser til å drive torskefiske 2018

Torskefisket har etter andre verdenskrig vært regulert etter anbefalinger fra internasjonale kommisjoner. Reguleringene omfattet de første tiårene hovedsakelig bestemmelser om minstemål på fisk og maskevidde på trål. Utover 1960-og 1970-årene økte beskatningen av torskebestanden og det ble behov for å regulere fisket strengere.

Norge og Sovjetunionen opprettet i 1975 den blandede norsk-sovjetiske (nå norsk-russiske) fiskerikommisjonen for forvaltning av de delte bestandene i Barentshavet (nordøstarktisk torsk, hyse og lodde). Etter hvert ble det også etablert avtaler om forvaltning av torsk i Nordsjøen og Skagerrak. Disse bestandene forvaltes i dag i fellesskap med den Europeiske Union (EU).

Etter innføringen av nasjonale økonomiske soner i 1977 har kvotene for nordøstarktisk torsk blitt fastsatt og fordelt gjennom de bilaterale forhandlingene mellom Norge og Russland, mens kvotene i Nordsjøen og Skagerak har vært fastsatt i forhandlingene med EU. Totalkvotene fastsettes med utgangspunkt i råd fra det internasjonale havforskningsrådet (ICES).

Internasjonalt samarbeid om forvaltning

I Norge har torskefiske med trål vært deltagelsesregulert fra 1908 og fartøykvoter for trålere ble innført i 1974. Fiske med trål etter torsk, sei og hyse krever i dag tillatelse og er regulert med kvote pr fartøy.

Fiske med konvensjonelle redskaper som garn, line, snurrevad og juksa var uregulert fram til 1989. Fra 1990 ble torskefisket nord for 62. breddegrad deltaker- og kvoteregulert for alle fartøygrupper. Etter 1990 må alle fartøy over 11 meter som skal delta i direkte torskefiske ha en tillatelse til å delta. Det er også en del fartøy under 11 meter som har slik tillatelse.

Fartøy med tillatelse blir årlig tildelt en garantert kvote basert på fartøyets lengde. En mindre del av totalkvoten av nordøstarktisk torsk er avsatt til fiske for fartøy under 11 meter som ikke har særskilt tillatelse til å fiske torsk. Alle fiskefartøy under 11 meter uten tillatelse kan delta torskefiske inntil det avsatte kvantumet er oppfisket. Det avsettes også et årlig kvantum for å dekke bifangst av torsk i andre fiskerier.

Regulering av fiskeinnsats og uttak i Norge

Det har vært store variasjoner i bestandsgrunnlaget for nordøstarktisk torsk. Fra slutten av 1950-årene og fram til 1990 var gytebestanden (bestanden av kjønnsmoden fisk) relativt lav, mens totalbestanden varierte mer. Etter 1990 har både gytebestand og totalbestand vokst og er i dag på et høyt nivå.

De fastsatte totalkvotene i perioden 1977–2018 har fulgt bestandsutviklingen (figur 2). Kvotene var høye i starten før de gradvis minket fram mot 1990 I 1990 brøt den norsk-arktiske torskebestanden sammen, og den totalkvoten ble da fastsatt til 160 000 tonn. Etter innføringen av reguleringer av torskefisket i 1990 har bestanden blitt gjenoppbygd. Fangststatistikken gjenspeiler de fastsatte kvotene.

Bestand og kvoter

Torskefisket etter nordøstarktisk torsk er det økonomisk viktigste norske fiskeriet, og det er av stor betydning for den mindre fiskeflåten langs kysten. Siden 2008 har både kvantum og førstehåndsverdi økt. Med økende kvoter har en stadig økende andel av torskefangstene blir eksportert fersk direkte til konsumenter i utlandet eller frossen for bearbeiding i utlandet, mens stadig mindre blir bearbeidet i Norge.

All fangst fra norske fiskefartøy skal omsettes gjennom et fiskesalgslag som gjennomfører salget av fangst og garanterer for oppgjør. Fiskesalgslagene holder oversikt over fangst og salg slik at fartøyene holder seg innenfor sine kvoter. I 2018 eksporterte norske bedrifter torsk for 9,4 milliarder kroner i 2018.

Fangst, omsetning og verdi

	2008	2009	2010	2011	2012	2013	2014	2015	2016	2017	2018
Fangst i tonn	215444	243660	283482	340167	357950	471315	473478	422243	412567	416994	373924
Verdi i 1000 kr	3533106	2823276	2971243	3959421	3842812	4052112	4701927	5722063	6449617	6998967	6908864

torskefiske