[go: up one dir, main page]

Versj. 21
Denne versjonen ble publisert av Marte Heian-Engdal 5. mars 2019. Artikkelen endret 295 tegn fra forrige versjon.

Benjamin "Bibi" Netanyahu, israelsk offiser, diplomat og politiker. Netanyahu er statsminister i Israel og leder for partiet Likud.

Netanyahu var den første statsminister født i Israel da han tok over posten i 1996, og er landets lengst sittende statsminister (1996-99, 2009- ).

Benjamin “Bibi” Netantahu, født 21. oktober 1949, i Tel Aviv, Israel. Netanyahu vokste opp som en av tre sønner av Benzion Tzila Netanyahu . Hans far, Benzion, var historiker og tilhenger av den revisjonistiske høyresiden i israelsk politikk. På grunn av farens arbeid ved amerikanske universitet har Benjamin Netanyahu tilbrakt store deler av oppveksten i USA. I en periode i USA brukte han det amerikaniserte navnet Ben/Benjamin Nitay, men han la vekk dette da han returnerte til Israel for å kjempe om politisk makt.

Netanyahus ideologi og politiske grunnsyn er sterkt påvirket av hans far, Benzions, tankegods. Sentralt i dette er argumentet om at de arabiske landene er grunnleggende antisemittiske, og at det er deres hat mot jøder som gjør situasjonen i Midtøsten så ustabil.

Konflikten mellom Israel og palestinerne handler i denne logikken dermed ikke om kampen om land, om flykninger eller begge folks ønske om Jerusalem som sin hovedstad, men om hat mot jødene og om terrorisme. Dette gjør det nødvendig å kjempe mot fienden med hard hånd, og ikke legge sin lit til et naivt håp om forhandlinger og fredelig sameksistens. Sikkerhet gjennom militær styrke har vært Benjamin Netanyahus svar på Israels konflikter med palestinerne og andre land i reionen.

Netanyahu har, i likhet med de fleste andre israelere, tjenestegjort i det israelske forsvaret (IDF). Hans år der ble tilbragt i den prestisjetunge eliteenheten Sayeret Matkal. Mens han tjenestegjorde her deltok han i flere skarpe operasjoner, og ble i 1972 skadet da troppen skulle berge gislene i et kapret fly på rullebanen i Tel Aviv. Han deltok også i den fjerde krigen mellom Israel og araberstatene, som brøt ut på Yom Kippur, jødenes helligste dag, i 1973. Som soldat nådde Netanyahu kapteins grad.

Netanyahus militærerfaring har vært en viktig bestanddel i oppbyggingen av hans politiske karriere. Hans rolle som ”Mr Security” i israelsk politikk stammer delvis fra årene i IDF. I tillegg er heltefortellingen om hans bror Yonathan ”Yoni” Netanyahu en viktig bit av Netanyahus historie og karriere. Yonathan Netanyahu, også han elitesoldat, ble skutt i en dristig operasjon i 1979 på flyplassen i Entebbe, Uganda, da israelske soldater skulle løslate gisler fra et kapret fly.

I etterkant ble Yonathan Netanyahu mytologisert i Israel og hans dåd ble en sentral del av å bygge opp Benjamin Netanyahus karriereplattform. Netanyahu-familien fikk publisert blant annet en biografi og en bok (Letters from Yoni), hvor alle Yonathans brev ble trykket. Sistnevnte ble en bestselger i Israel og blir fortsatt hyppig sitert av Benjamin Netanyahu.

Netanyahu-familien etablerte også Yonathan-instituttet, et senter for terrorismestudier. Kampen mot terrorisme og nasjonal sikkerhet har vært et refreng gjennom hele Netanyahus diplomatiske og politiske karriere. Hans bok «A place among the Nations» (1993) handler om den samme tematikken.

Etter årene i IDF studerte Netanyahu på Massachusetts Institute of Technology (MIT). Ved endt mastergrad der hadde han ambisjoner om en doktorgrad, men han la dette vekk da han ble mer og mer engasjert i aktivistarbeid på vegne av Israel i USA. Netanyahu jobbet i noen år i konsulentselskapet Boston Consulting Group (BCG), før han flyttet tilbake til Israel. Der jobbet han noen år i et møbelseskap, før han i 1982 ble tilbudt stillingen som nummer to på den israelske ambassaden i Washington D.C.

Benjamin Netanyahu var 33 år da han kom tilbake til USA som den israelske statens talsperson. Han ankom samtidig med at israelske soldater invaderte Beirut – et lavpunkt i forholdet mellom Israel og USA. Hans plettfrie engelskuttale og hans grunnleggende forståelse av det amerikanske samfunnet og medielandskapet, gjorde at Netanyahu raskt ble kjent som en av Israels mest markante stemmer. Hans jobb var å forsvarere staten i amerikansk og internasjonal presse, samt ovenfor amerikanske myndigheter.

Hasbara – et hebraisk uttrykk for å forklare og forsvare staten Israel, ble Netanyahus fremste varemerke, og han perfeksjonerte denne kunsten i løpet av 1980-årene, da han var et fast innslag på amerikanske debatt- og nyhetsprogrammer. Som 35 åring ble han utnevnt som Israels FN ambassadør i New York.

I løpet av årene knyttet Netanyahu viktige nettverk også blant innflytelsesrike amerikanske jøder, og pro-Israelske lobbyorganisasjoner som American Israel Public Affairs Committee (AIPAC). De seks årene han tilbrakte som Israels sendebud i Washington D.C. og New York ga ham verdifull erfaring på tv-kommunikasjon, lobbyisme og pengeinnsamling. Alt dette tok han med seg inn i sitt neste kapittel, da han returnerte til Israel for å gå inn i partipolitikken der.

I 1988 ble Netanyahu for første gang valgt inn i Knesset, for Likud. Mellom 1988-91 var han viseutenriksminister, og i det påfølgende året var han statssekretær på statsministerens kontor (under Yitzhak Shamir). Han overtok som leder av Likud i 1993.

Da det ble kjent i august 1993 at israelske myndigheter hadde innledet fredsforhandlinger med den palestinske frigjøringsorganisasjonen (PLO) og forhandlet fram Oslo-avtalen med dem, slo Benjamin Netanyahu seg opp som en av avtalens argeste kritikerne. Som nyvalgt leder av Likud ble hans rivalisering mot avtalen, mot fredsprosessen og mot statsminister Yitzhak Rabin en av de mest kontroversielle punktene i Netanyahus politiske historie.

Netanyahu var hard i fordømmelse av Rabin og Arbeiderpartiet. Hans deltagelse i høyresidens massedemonstrasjoner, hvor Rabin ble truet på livet og utropt til landsforræder, gjorde at Rabins enke, Lea Rabin, holdt Netanyahu personlig ansvarlig. Hun anklaget Netanyahu for å mane fram den hatefulle atmosfæren som utviklet seg, og som til slutt kostet Rabin livet i 1995. Netanyahu hadde ingen direkte skyld i drapet, men anklagene og kritikken fra blant annet Rabins enke har heftet ved ham i mange år.

I 1996-valget, etter henrettelsen av Rabin, vant Netanyahu med 1 prosent av stemmene over Rabins etterfølger Shimon Peres. Han ble med det landets yngste statsminister. De påfølgende årene var svært turbulente, og i 1998 ble Netanyahus første regjering oppløst. I 1999 tapte Likud for Arbeiderpartiet og Ehud Barak.

Netanyahu returnerte som minister i Ariel Sharons regjering først som utenriksminister (2002-03), og så finansminister (2003-05). I 2005 gikk Ariel Sharon ut av Likud for å danne et nytt parti – Kadima – og Netanyahu gjeninntok lederplassen i partiet. I det påfølgende valget, i 2006, mislyktes Netanayhu med å bli statsminister.

I 2009 var det derimot duket for nok et israelsk valg. Denne gangen ble det Netanyahu som tilslutt greide å samle nok partier til å danne en koalisjonsregjering. Siden 2009 har han vært landets statsminister, dog med ulike regjeringssammensetninger. Han har ledet Likud til gjenvalg som styrende parti i 2013 og 2015. Hans fjerde regjering ble oppløst i desember 2018, og nyvalg utlyst til 9. april 2019.

Valgkampen 2019 fikk en ny dimensjon, da den israelske riksadvokaten kunngjorde at han tok ut tiltale mot Netanyahu i februar 2019. Etter over to år med politietterforskning besluttet riksadvokaten at det var grunnlag for å tiltale Netanyahu i tre ulike saker, for henholdsvis misbruk av tillitt, bedrageri og korrupsjon.

Dette var første gang i landets historie at det ble tatt ut tiltale mot en sittende statsminister. I følge israelsk lovgivning kan en statsminister sitte ved makten ved tiltale, det er kun ved en eventuell dom at han blir tvunget fra sin post. Netanyahu selv har ikke innrømmet noen straffeskyld, og mener det hele er en heksejakt pisket opp av den israelske venstresiden for å få fjernet ham fra makten, drevet fram av landets fiendtlige presse.

I en separat sak har Riksadvokaten også tatt ut tiltale mot hans kone, Sara Netanyahu.

Sara Netanyahu er hans tredje kone, og med henne har han to sønner. Han har også datteren Noa Netanyahu Roth med sin første kone, Miriam Haran (tidligere Miki Weizmann). Med sin andre kone, Fleur Cates, fikk han ingen barn.

Netanyahu er en av Israels mest omstridte regjeringssjefer, særlig på grunn av hans avvisende holdning til fredsprosessen. I sin første statsministerperiode kom han inn i posisjonen etter å ha bygd hele sin opposisjonskampanje på å kritsere Arbeiderpartiet og dets ledere for å ha engasjert seg i Oslo-prosessen med palestinerne. Netanyahu inntok derfor, ikke overraskende, en hard linje i forhandlingene med palestinerne. At fredsprosessen gikk i stå utover 1990-tallet, tilskrives delvis Netanyahus lite kompromissvillige politikk.

Netanyahu er en tilhenger av det frie marked, og har i løpet av sin tid ved makten gjennomført betydelige reformer i israelsk økonomi. Som finansminister har han innført en rekke privatiseringstiltak, og han har bidratt til å redusere offentlig sektor. Han har også gjort det lettere for israelske banker å investere internasjonalt. Han har også forsøkt å strømlinjeforme skattesystemet og samtidig forhindre at økonomisk makt faller på få hender, ved å innføre lover mot monopolisering.

Han har samtidig blitt kritisert for å ha bidratt til å øke forskjellen mellom fattig og rik, og hans styreform blir gjerne omtalt som en «Margaret Thatcher-inspirert populistisk kapitalisme».