[go: up one dir, main page]

Logg inn eller registrer deg☞

Tilbake til artikkelen

Tilbake til historikken

Serbia

Versj. 32
Denne versjonen ble publisert av Autokorrektur 20. februar 2019. Artikkelen endret 8 tegn fra forrige versjon.

Serbia er en republikk på Balkanhalvøya sørøst i Europa. Landet grenser til Ungarn i nord, Romania i nordøst, Bulgaria i øst og sørøst, Makedonia og den omstridte Republikken Kosovo i sør, Montenegro og Bosnia-Hercegovina i vest og Kroatia i sørvest og nordvest.

Serbia er det klart største av de tidligere jugoslaviske delrepublikkene. Den første serbiske statsdannelsen skriver seg fra rundt år 1000. Serbia kom på 1400-tallet under osmansk herredømme. Som moderne stat har Serbia røtter tilbake til tidlig 1800-tall. Serberne spilte en ledende rolle i mellomkrigstidens Jugoslavia, men i mindre grad i den sosialistiske føderative republikken Jugoslavia (1943–1992) under ledelse av Josip Broz Tito.

Under den nasjonalistiske bølgen i de tidligere jugoslaviske republikkene på 1990-tallet spilte serbiske politiske og militære ledere en pådriverrolle, noe som førte til en rekke væpnede konflikter. Som følge av krigene i Bosnia-Hercegovina, Kroatia og provinsen Kosovo-Metohija har etniske serbere fra disse områdene i stort antall flyktet til selve Serbia. Representanter for det etnisk albanske flertallet i Kosovo-Metohija erklærte i 2007 den selvstendige republikken Kosovo. Denne er anerkjent av en rekke land, blant dem Norge. Opplysningene nedenfor gjelder Serbia uten Kosovo dersom ikke annet er oppgitt.

Mellom 1992 og 2006 var Serbia og Montenegro i statsforbund.

Serbias nasjonalsang er «Bože Pravde» (Rettferdighetens Gud).

Geografi og miljø

De nordlige delene av Serbia er flatt lavland. De utgjør en del av den pannoniske sletta og danner en senkning fylt med unge sedimenter. De sørlige delene er høyland, hovedsakelig bestående av foldede mesozoiske og tertiære sedimenter. Midžor (2169 meter over havet) er Serbias høyeste fjell utenfor Kosovo. Đeravica (2656 meter over havet) ligger i Kosovo.

Serbia kan deles inn i lavlandet i nord og høylandet i sør. Høylandet er svært avvekslende og sammensatt. Størstedelen er bygd opp av foldede mesozoiske og tertiære sedimenter, og er en fortsettelse av den alpine foldesonen sørover fra Alpene (Dinariske alper) og i øst Karpatene og Balkanfjellene. Deler av landet er utsatt for jordskjelv. Donau renner gjennom Serbia og får tilsig av de store elvene Sava, Morava og Tisza.

Folk og samfunn

Serbia har 7,1 millioner innbyggere (2018). 56,1 prosent bor i byområder (2018). Leveralderen er estimert til 72,8 år for menn og 78,8 år for kvinner.

De etniske serberne utgjør 83,3 prosent av befolkningen (folketellingen fra 2011). To prosent oppga at de var rom, men andelen rom er sannsynligvis høyere. Bosniakene utgjør to prosent og bor hovedsakelig i Sandžak-området, hvor de er i flertall. I Vojvodina-provinsen bor det flere etniske grupper, blant dem ungarerne, som utgjør 3,5 prosent av Serbias samlede befolkning. Her bor det også slovaker, rumenere og kroater, men alle utgjør mindre en én prosent hver. Litt under 6 prosent oppga andre nasjonaliteter og 4,4 «ukjent».

84,5 prosent av landets befolkning er ortodokse kristne. Fem prosent er romersk-katolske, de aller fleste bosatt i Vojvodina-provinsen og tilhørende det kroatiske eller ungarske mindretallet. Tre prosent er muslimer, hovedsakelig albanere, bosniaker og en av tre personer av romene. Protestantisk kristne utgjør én prosent. De fleste er slovaker og ungarere som tilhører den reformerte kirke.

Serbia huser mange internt fordrevne etniske serbere fra konfliktene i det tidligere Jugoslavia. I 2014 anslo FNs høykommissær for flyktninger at 88 000 av dem var i behov av assistanse, særlig med å skaffe bolig.

Stat og politikk

Serbias nåværende grunnlov skriver seg fra 2006. Den slår fast at landet har to selvstyrte provinser, Vojvodina i nord og Kosovo-Metohija (Kosmet) i sør. Disse provinsene utgjør litt under halvparten av Serbias samlede territorium. Begge fikk indre selvstyre innenfor den serbiske delrepublikken i Jugoslavia i 1974, noe som ble opphevet i 1989.

Kosovo-Metohija har vært et sentralt tema i serbisk politikk siden tidlig 1990-tall. Etter voldelighetene på slutten av 1990-tallet, og NATOs inngripen, kom provinsen under FN-administrasjon i 1999 og under EU’s EULEX siden desember 2008. I februar 2008 erklærte den lovgivende forsamlingen i Priština/Prishtinë den uavhengige republikken Kosovo.

Serbias politiske system er parlamentarisk. Nasjonalforsamlingen Narodna Skupština har ett kammer og 250 medlemmer. Den utøvende makten er hos statsministeren, kalt Predsednik Vlade. Statsoverhodet er presidenten som velges av folket for fem år av gangen, og som kan gjenvelges én gang. Presidenten har først og fremst seremonielle funksjoner, men det er han/hun som foreslår statsminister og etter oppfordring fra regjeringen utlyser nyvalg av nasjonalforsamlingen. Presidenten kan også be nasjonalforsamlingen revurdere lovforslag han/hun mener kan være forfatningsstridige.

Siden det autoritære regimet under president Slobodan Milošević falt i 2000, har serbisk politikk vært preget av en dragkamp mellom grupper som ønsker et tettere samarbeid med det øvrige Europa og de som holder fast på en mer nasjonal linje. I de seinere årene har dette særlig gjort seg gjeldende i den serbiske politikken overfor Republikken Kosovo. Her er det en glidende overgang mellom de som inntar en pragmatisk linje med åpning for dialog, og de som står fast på standpunktet om at provinsen er fratatt Serbia urettmessig.

Den nye jugoslaviske føderasjonen fikk ved opprettelsen i 1992 ikke overta det gamle Jugoslavias plass i FNs hovedforsamling; i stedet ble landet utsatt for FN-sanksjoner. Landet ble i 1996 igjen medlem av FN og ble siden også medlem av Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa (OSSE). Ved statsforbundets oppløsning i 2006 overtok Serbia medlemskapet til Serbia og Montenegro i de internasjonale organisasjoner.

Historie

Fyrstedømmet Zeta regnes som den første serbiske statsdannelsen. Den ble opprettet i det som i dag er Montenegro og Hercegovina i siste halvdel av 1000-tallet, men kom raskt under keiseren i Bysants.

På 1190-tallet vokste det fram en ny serbisk statsdannelse, i Raška i dagens sørvestre hjørne av Serbia. Stefan Prvovenčani ('den først kronede') ble Serbias første konge i 1217. To år senere ble den serbiske kirken autokefal (selvstyrt). Serbia vokste i makt og utstrekning utover i middelalderen og i 1346 tok kong Stefan Dušan tsartittelen. Overhodet for kirken fikk tittel patriark. På denne tiden vokste Serbia i utstrekning og omfattet store deler av Balkan. Raskt skulle dette riket bli utfordret av de ekspansive osmanerne.

Et legendarisk forsøk på å slå osmanerne tilbake fant sted på Kosovo-sletta i 1389. Fyrst Lazar samlet serbere og andre kristne folkeslag (ungarere, albanere, bulgarer, kroater) i en bred koalisjon, men måtte se seg slått. Innen 1459 var de siste serbiske restene av statsdannelse – bortsett fra Montenegro – slått av osmanerne, og mange serberne flyktet nordover til Ungarn.

Osmanerne foretok ingen tvangsomvending av de gjenværende serberne til islam, men ga skattefordeler og muligheter for forfremmelse til de som lot seg omvende. Noen gikk over til islam, og utviklet etter hvert en særegen kultur. De er forløperne til vår tids bosniaker. Langt de fleste serbere holdt fast ved ortodoks kristentro, og kirken fikk en styrket rolle som samlingspunkt.

Osmanerne fratok først den serbiske kirken statusen som patriarkat, og la den under patriarkatet i Konstantinopel. I 1566 ble det serbiske patriarkatet imidlertid gjenopprettet, og hovedsetet lagt til Peć i Metohija. Det var patriarken av Peć som i 1690 tok initiativet til den store evakueringen av 350 000 serbere til Ungarn etter en osmansk voldsbølge. De fikk opphold i områdene rett nord for Donau, dagens Vojvodina.

Forholdene for serberne nord for Donau var langt bedre enn for de som bodde i områder under osmanerne. Russland var en forbundsfelle for serberne. Russland ønsket å trekke osmanerne tilbake fra Balkan og gi spillerom for sine ortodokse og slaviske broderfolk, som ville være gode allierte. Serbernes offisielle skriftspråk la vekt på å ligne russisk og blant prestestudentene var det vanlig å dra til Kiev, Russlands vugge, for å studere.

Helt på begynnelsen av 1800-tallet gjorde serberne flere opprør under ledelse av Karađorđe. Det var likevel Miloš Obrenović som fikk tittelen arvelig fyrste i 1830. 1800-tallets serbiske politikk ble preget av rivalseringene mellom Karađorđević’ene og Obrenović’ene. Serbia vant i 1817 status som vasallstat under sultanen i Konstantinopel sin overhøyhet.

I 1835 fikk landet grunnlov og nasjonalforsamling – Skupština. Etter krigen mot osmanerne i 1877-1878 fikk Serbia full uavhengighet, og i 1882 ble fyrstedømmet Serbia til kongedømme. Den serbiske nasjonale bevegelsen på 1800-tallet hadde som mål å forene alle serbere på tvers av grensene mellom habsburgsk- og osmansk-dominerte områder.

For de sørslaviske innbyggerne i habsburgerriket var Serbia en ledende kraft i bestrebelsene for uavhengighet. I Serbia stod ideen om et stor-Serbia sterkt mens sørslaverne i habsburgerriket fremmet ideen om sørslavisk samling. Etter første verdenskrig, der en av fire innbyggere i Serbia mistet livet, ble det opprettet et felles kongerike av serbere, kroater og slovenere. Fra 1929 av ble det kalt Kongeriket Jugoslavia. Mellomkrigstidens Jugoslavia var preget av drakampen mellom de som ønsket mer selvstyre for de enkelte nasjonalitetene og de som ønsket en sentralisert stat. Militærapparatet og statsforvaltningen var i stor grad dominert av serbere.

Under andre verdenskrig ble Jugoslavia okkupert av aksemaktene, og stykket opp etter nasjonale skillelinjer. Serbia og Kroatia ble egne stater styrt av medløpere. Motstandsbevegelsen var todelt i tsjetniker og partisaner. Tsjetnikene var en høyreorientert serbisk nasjonalistbevegelse som støttet kongen. Partisanene, under ledelse av kommunistlederen Josip Broz Tito stod for en felles jugoslavisk linje og hadde oppslutning på tvers av nasjonale skillelinjer.

I løpet av krigen var det partisanene som var på offensiven og det var de som tok over makten etter fredsslutningen. I tråd med sovjetisk nasjonalitetspolitikk ble mellomkrigstidens sentraliserte, serbisk-dominerte stat erstattet av en føderasjon av nasjonale republikker. Selv om hovedstaden fortsatt var Beograd og etniske serbere var i overvekt i stats- og militærapparatet, var det offisiell politikk at Serbias dominerende stilling reduseres. Derfor ble grensen trukket slik at den serbiske delrepublikken langt fra dekket det området som var bebodd av serbere. Delrepublikkene Bosnia og Kroatia fikk stor serbisk befolkning. Dertil kom at Montenegro ble definert som egen delrepublikk og ikke en del av Serbia. Den serbiske delrepublikken ble stykket opp og fikk to autonome provinser, Vojvodina og Kosovo-Metohija. I 1971 ble ‘muslim’ innført som betegnelse på nasjonalitet og ikke som før bare religiøs tilknytning.

På 1980-tallet vokste det fram sterke nasjonalistiske stemninger i flere av de jugoslaviske delrepublikkene. I Serbia ble Slobodan Milošević formann i det serbiske kommunistpartiet i 1986 og president i 1987. De liberale kommunistlederne i Serbia ble fjernet, og Milošević utviklet en retorikk basert på følelsen av at Serbia hadde blitt vingestekket under Tito. Et dramatisk høydepunkt i den serbiske nasjonale mobiliseringen var Milošević’ tale på Kosovosletta den 28. juni 1989, dagen for slaget mot tyrkerne 600 år tidligere. I den nye grunnloven i 1990 ble selvstyret for Kosovo og Vojvodina opphevet.

Ved oppløsningen av Jugoslavia tidlig på 1990-tallet dukket mellomkrigstidens skille mellom føderalister og tilhengere av en sentralisert stat opp igjen. Kroatia og Slovenia ville ha et løst statsforbund. Primært ville Milošević ha en sentralisert stat med serbisk dominans. Dersom Jugoslavia gikk i oppløsning, ville Milošević ha nye grensedragninger slik at serbisk-bebodde områder kom inn under Serbia.

Umiddelbart etter at Slovenia og Kroatia hadde erklært seg selvstendige i juni 1992 brøt det ut krig. Den jugoslaviske folkehæren ble et redskap for serbisk politikk. Raskt ble det opprettet serbiske løsrivelsesrepublikker både i Kroatia og Bosnia. Serbia og Montenegro gikk i april 1992 sammen i et nytt Jugoslavia, ofte kalt «rest-Jugoslavia» (i perioden 2003 til 2006 kalt Serbia og Montenegro). Serbia deltok ikke offisielt i krigshandlingene i naborepublikken, men støttet utbryterrepublikkene. Dette førte til internasjonale sanksjoner mot Serbia.

I Kosovo-Metohija hadde opphevelsen av indre selvstyre i og med grunnloven av 1990 ført til stor harme blant provinsens albansk-etniske flertall. En ikke-voldelig motstandslinje ble etter hvert utfordret av tilhengere av voldelige virkemidler. Disse opprettet geriljahæren UÇK, og gikk til angrep på serbisk politi. I 1998 ble mange i lokalbefolkningen – både albanere og serbere – drevet på flukt av kamphandlingene. Jugoslavia gikk så med på å trekke hæren ut og la OSSE overvåke utviklingen i provinsen.

Kort tid etter brøt kampene ut igjen. Forhandlinger førte ikke fram og Nato startet i mars 1999 bombing av mål i hele Serbia. Serbiske styrker responderte med å fordrive flere hundre tusen kosovo-albanere. I juni samme år ble det sluttet fred. FNs sikkerhetsråds resolusjon 1244 la Kosovo-Metohija midlertidig under FN-administrasjon. Området fikk beskyttelse gjennom en militærstyrke – KFOR. Den jugoslaviske hæren måtte trekke seg ut og provinsen fikk indre selvstyre.

Innen august var 170 000 av provinsens 200 000 serbere flyktet til andre deler av Serbia. I 2004 kom det til progromlignende tilstander, der de gjenværende serberne og deres religiøse bygg ble utsatt for omfattende vold. I 2008 erklærte provinsforsamlingen i Priština uavhengighet for Republikken Kosovo, noe Serbia ikke godtok. Serbia viste til at Resolusjon 1244 ikke åpnet for løsrivelse. Grunnloven av 2006 slår fast at Kosovo-Metohija og Vojvodina er selvstyrte provinser i Serbia.

I 2000 ble Milošević tvunget til å gå av etter omfattende protester. De nye makthaverne var innstilt på tett dialog med det internasjonale samfunnet. En av forgrunnsfigurene for denne politkken, sosialdemokraten Zoran Đinđić ble myrdet i 2003.

I 2011 gikk Serbia og Kosovo inn i forhandlinger under EU’s ledelse. Forhandlingene er kontroversielle både i Serbia og i Kosovo, men i april 2013 inngikk de to partene en avtale om ikke å hindre hverandres arbeid overfor EU. Denne tilnærmingen gjorde det mulig å oppnå en avtale i 2015 mellom Serbia og Kosovo om et eget kommuneforbund for kommuner med serbisk befolkningsflertall i Kosovo, om telekommunikasjoner, produksjon og distribusjon av energi samt bevegelsesfrihet. Avtalen kom i stand innenfor rammene av den EU-ledede Brusel-Dialogen.

En stabiliserings- og assosieringsavtale med EU ble undertegnet i mai 2008, fulgt opp av en interimavtale om handel i februar 2010. Kandidatstatus ble oppnådd i mars 2012, og i januar 2014 startet tiltredelsessamtalene mellom Serbia og EU. Serbia er, sammen med Montenegro, de eneste landene på Balkan som har kommet så langt i forberedelsene til et EU-medlemskap. Målet er å bli medlem innen 2025. I februar 2018 lanserte EU sin Vest-Balkanstrategi, der det regjøres for kriteriene som må være oppfylt før et medlemskap kan innvilges.

Økonomi og næringsliv

De viktigste eksportproduktene fra Serbia er jern, stål, tekstiler, gummiprodukter og landbruksvarer. Landet importerer olje, gass, biler, elektronikk og industrielle maskiner. Olje og gass kommer hovedsakelig fra Russland. Den omstridte gassrørledningen South Stream kommer til, hvis den blir realisert, til å gå fra Russland over serbisk territorium.

Ellers importeres det hovedsakelig fra Tyskland, Italia, Kina og Frankrike. Eksporten går til Italia 13,5%, Tyskland 13%, Bosnia, 8%, Russland 6% og Romania, 5% (2017). Serbia eksporterer hovedsakelig biler, jern og stål, gummi, tekstiler samt hvete, frukt og grønnsaker.

Serbia sliter med høy arbeidsledighet, selv om den er lavere enn i nabolandene, og utbredt korrupsjon.

Serbia har frihandelsavtaler med EU, Russland, Tyrkia og landene i CEFTA. BNP per capita er 15,000 USD (2017).

Kunnskap og kultur

De områdene som i dag utgjør Serbia har gjennom århundrene ligget i grenselandet mellom store imperier, som det vest- og østromerske riket. Den romerske veiforbindelsen med Lilleasia – Via Militaris – lå også her. Romerske militærleire, keiseresidenser og byer vokste fram langs denne veien.

Serbisk kultur har sine røtter i den bysantinske ettersom serberne ble kristnet herfra og tok ortodoks ritus og kyrillisk skrift (i dag anvendes også latinsk skrift). Osmanernes erobring av Serbia mellom 1371 og 1459 innebar et brudd. Den videre utviklingen av serbisk kultur foregikk i det sørlige Ungarn mens det i de osmansk-kontrollerte områdene stort sett manifesterte seg i heltesagn og annen muntlig tradisjon, gjerne ledsaget av musikk fra strengeinstrumentet gusle.

Fordi serberne havnet på begge sider av grensa mellom det osmanske Balkan og det habsburgske Sentral-Europa har serbisk kultur i moderne tid kunne trekke på mangslungne impulser.

Det serbiske skriftspråket var høytidelig og oppstyltet, med sterke innslag av kirkeslavisk og russisk. Filologen og folkelivsgranskeren Vuk Karadžić utviklet i første halvdel av 1800-tallet et serbisk/kroatisk skriftspråk basert på talemålet og med fonetisk rettskrivning. Moderne serbisk litteratur har fulgt strømningene i det øvrige Europa. Tidlig på 1900-tallet slo surrealisme og ekspresjonisme gjennom. Etter den andre verdenskrig ble sosialistisk realisme dominerende. Romanen «Broen over Drina» (1945) ga forfatteren Ivo Andrić Nobelprisen i litteratur. Mehmed Meša Selimović høstet internasjonal anerkjennelse for romanen «Dervisjen og døden» (1966).

Musikklivet var fra gammelt av preget av episke folkesanger, gjerne med tema fra slaget på Kosovosletta i 1389. Stevan Stojanović Mokranjac komponerte romantisk musikk på basis av serbisk folketradisjon, men er også mest kjent for sin kirkemusikk. På 1800-tallet utviklet det seg er særegen serbisk messingblåsertradisjon med røtter i den osmanske fortiden. Denne kalles trubači-musikk (internasjonalt Serbian Brass). Goran Bregović og Kočani Orkestar er kanskje de mest kjente innenfor denne tradisjonen, som er sterkt knyttet til romenes musikk.

Den serbiske malerkunsten har historisk særlig gjort seg bemerket gjennom ikonkunsten. Klosteret i Dečani har en intakt ikonostas fra 1300-tallet, som regnes som viktigste verket i sin genre i serbisk kunst.

Serbisk film har Balkans eldste røtter og skriver seg fra 1896 og filmen «Den udødelige leder Karađorđes liv og virksomhet». Mest kjent i dag er Emir Kusturica, som har vunnet Gullpalmen i Cannes to ganger, for «Når Far er på forretningsreise» (1985) og «Underground» (1995).

Universitetet i Beograd regnes gjerne sammen med universitetene i Athen og Thessaloniki som Balkans beste. Også Universitetet i Novi Sad har godt omdømme.

En rekke serbiske vitenskapsfolk har gjort seg bemerket internasjonalt. Den eksentriske Nikola Tesla regnes som av pionerene for vekselsstrømsteknikken. Milutin Milanković gjorde banebrytende arbeid innen forskningen på istiden. Mihailo Petrović er mest kjent for sitt arbeid med differensialligninger og prototypen på en analog datamaskin.

Serbia og Norge

Under andre verdenskrig var et betydelig antall jugoslaviske krigsfanger – de fleste serbere – i Nordland og bygget vei. Lokalbefolkningens solidariske opptreden gjorde inntrykk og resulterte i varige vennskapsbånd. Den norsk-jugoslaviske filmen «Blodveien» fra 1955 forteller denne historien. Norsk-jugoslavisk samband ble opprettet i 1945 og har siden, under ulike navn og med ulikt aktivitetsnivå, arrangert kulturutvekslinger og vennskapsbesøk, ikke bare med Serbia men også de andre delene av Jugoslavia. Også kommunene langs Nordlandsbanen har vært involvert i kommune-til-kommune-samarbeid med serbiske partnere.

I den serbiske byen Gornji Milanovac ble det i 1987 reist et norsk-jugoslavisk vennskapshus, som drives av Den norske forening i Serbia. Denne foreningen har sammen med det sterke miljøet for norske språk- og litteraturstudier på Universitetet i Beograd bidratt til norsk-serbisk folk-til-folk-samarbeid. Her bør professor i nordiske språk, Ljubiša Rajić (1947–2012), nevnes spesielt.

I 1999 deltok norske kampfly i Operation Allied Force over Kosovo og Serbia, fra baser i Italia med deltakelse av 250 piloter og bakkemannskaper, noe som inkluderte bombing av mål i Serbia. Norge deltok også i KFOR i Kosovo fra 1999 til 2004, med til sammen rundt 7000 soldater. I 2001 ble styrken ledet av den norske generalløytnanten Thorstein Skiaker, da det norske bidraget på det meste utgjorde rundt 1400 soldater.

Gjennom støtten til Vest-Balkan har Norge bidratt med mer enn to milliarder kroner i bilateral assistanse til Serbia siden 2000. Forsvarssamarbeidet har vært særlig viktig. Innsatsen er videre rettet mot energi og miljø, sikkerhetsreform, reform i rettsvesenet, styrking av uavhengige kontrollinstanser samt tiltak for likestilling mellom kjønn og tillit mellom ulike etniske grupper.

Telenor er den største utenlandske investoren i Serbia og dominerer telesektoren. Andre norske selskaper som er til stede i Serbia er Statkraft, Ceragon, Emisoft, Elopak, Fosdalen, Novicom og Rapp Zastava.

I Norge er Serbia representert ved sin ambassade i Oslo. Den norske ambassaden i Beograd dekker også Makedonia og Montenegro.

Eksterne lenker