[go: up one dir, main page]

Versj. 9
Denne versjonen ble publisert av Autokorrektur 24. januar 2019. Artikkelen endret 17 tegn fra forrige versjon.

Patriark av Moskva og hele Russland 1990 – 2008.

Aleksij 2, (Aleksej Mikhajlovitsj Ridiger) ble født i Tallinn i Estland i 1929. Han studerte teologi fra 1947 – 1949 og ble i 1950 presteviet. I en kort periode var han gift, men i 1961 ble han viet til munk. Samme år ble han viet til biskop av Tallinn og Estland. Samtidig ble han valgt som viseformann for Moskvapatriarkatets eksterne relasjoner. Aleksij ble senere erkebiskop (1964) og deretter metropolitt først av Tallinn og Estland (1968) og så av Leningrad og Novgorod (1986).

Aleksij 2 hadde stor betydning i å samle russerne i det verdivakuumet som oppstod da Sovjetunionen gikk i oppløsning. Han bidro til å styrke den ortodokse kirkens stilling i Russland og han knyttet tette, og for noen fortette, bånd til landets politiske ledelse.

Etter kommunismens fall har kirken hatt en enorm vekst både når det gjelder antall døpte, etablering av kirkelige institusjoner og utvikling av kirkelige aktiviteter. Under hans ledelse ble den store kirken " Vår Frelsers kirke" i Moskva gjenreist på tre år på 1990-tallet. Denne kirken ble i 1931 sprengt av Josef Stalin som etablerte svømmebasseng på tomta.

I 2007, ble det under Aleksijs ledelse gjeninnført nadverdsfellesskap mellom Den russisk-ortodokse kirke (Moskvapatriarkatet) og Den russisk-ortodokse kirken utenfor Russland. I protest mot kommunistenes kontroll over kirken i Sovjet Unionen ble denne 'Utenlandskirken' etablert som selvstendig kirke på 1920-tallet.

Aleksij 2 var i flere konflikter med Bartholomeus, den økumeniske patriark av Konstantinopel, og hvorvidt det knytter seg spesielle fullmakter til dennes ærestittel primus inter pares. Dette ble særlig vanskelig da Bartholomeus, mot Aleksijs vilje, aksepterte deler av den ortodokse kirke i Estland som selvstendig (Den estisk apostoliske kirke).

Aleksij støttet aktivt kirkens deltakelse i diverse økumeniske fora, men han ga klart uttrykk for motstand mot de kirkesamfunn, som etter kommunismens fall, etablerte misjon på russisk territorium. Ulike syn på kjønn, og spesielt på homofili, bidro til konfrontasjoner med mange vesteuropeiske og amerikanske kirker. Dette fortsetter også under nåværende patriark Kirill.