krabber

Krabber er en gruppe av tifotkreps. Krabber har som alle tifotkreps ti føtter (fem par), og de kjennes på at de bare har ett par klosakser og et kraftig ryggskjold. Voksne krabber beveger seg sidelengs. De fleste krabber lever i havet, men det finnes også krabber som lever i ferskvann og på land.

Krabber er den mest tallrike gruppen tifotkreps. Det finnes 4500 arter av krabber på verdensbasis og 30 arter i Norge. Vanlige arter i Norge er blant annet taskekrabbe, som fiskes kommersielt, og den lille strandkrabben. Når krabber skal spises, fjernes den ikke-spiselige magesekken, ofte kalt paven.

Selv om kongekrabber, trollkrabber, og porselenskrabber har krabbe i navnet, så tilhører de en annen gruppe tifotkreps, nemlig trollkreps.

Beskrivelse

Alle krabber har bredt og kraftig utviklet ryggskjold (carapax) som dekker hele hode- og brystpartiet. Kroppens lemmer i brystpartiet er utviklet til gangføtter. Bakkroppen eller halepartiet er lite og ligger inn under kroppen.

Følehornene og øyestilkene er små og kan legges inn i groper i forkanten av skjoldet. Den bakerste delen av de tre par kjeveføttene har store, plateformede ledd som dekker de forreste kjeveføttene og den forholdsvis lille inngangen til gjellehulen.

Klosakser finnes bare på det første paret av gangføttene. Utførselsåpningen for kjønnsorganene ligger hos hannkrabben på basisleddet av femte gangfotpar, hos hunnkrabben på det tredje gangfotparet.

Bakkroppen har ikke noen halevifte, og haleføttene er sterkt redusert. Hunnkrabben har fire par haleføtter som eggene blir festet på; hannkrabben, som har smalere haleparti, har bare to par, og disse tjener som paringsorganer.

Bevegelsene hos voksne krabber er meget karakteristiske. De krabber sidelengs, særlig når de beveger seg fort. Noen kan også gå både forlengs og baklengs.

De puster med gjeller, som sitter på sidene under skjoldet.

Levevis

De aller fleste krabbearter er marine og lever i saltvann. Det finnes også krabber i ferskvann og noen få på land, spesielt i tropiske strøk.

Krabber er altetende. Noen kan spise tang eller alger. Krabbene er viktige i havets økosystemer fordi de spiser så mange andre dyr. Det kan være bløtdyr, leddormer eller andre krepsdyr. Noen, for eksempel taskekrabbe, som spiser muslinger, knuser skallene med den kraftigste kloen. Døde dyr eller åtsler blir også spist av krabber. For noen arter skal en blandet diett av alger og dyr være det beste.

Livsløp og utvikling

Krabben kommer ut av egget som en zoealarve, hvor skallet har lange torner, og kjeveføttene brukes til svømming. Fra dette stadiet går den over i megalopa-stadiet, hvor også de andre lemmene er godt utviklet. Dyret har da omtrent de voksnes kroppsform, bortsett fra halen, som er kraftigere og rettet bakover, og haleføttene, som er kraftige svømmeføtter, likesom hos rekene.

Ved overgangen til det følgende voksne utviklingsstadiet vokser forkroppen meget sterkere enn halepartiet, som svinner inn og bøyes inn under kroppen samtidig som dyret nå går over til å leve på bunnen.

Krabbene fortsetter å øke i størrelse også som voksne, og dette skjer ved skallskifte; et nytt og større skall anlegges etter å ha kastet av det gamle. I den første tiden etter skiftet er skallet mykt.

Utbredelse

Det finnes 4500 arter av krabber på verdensbasis, og det lever 30 krabbearter langs norskekysten.

I Norge

I strandområdet finner vi den lille strandkrabben overalt. På grunt vann lever også stankelbeinkrabber, som kan minne om store edderkopper. Der finner vi også pyntekrabben, som fester alger på skjoldet, så den blir mindre synlig i algeskogen.

Taskekrabben, som også kalles rødkrabbe, paltorsk eller høvring, lever på litt dypere vann og blir fanget og spist i stor utstrekning. Noen av de andre krabbene i Norge blir benyttet som agn.

Svømmekrabbene ligner strandkrabben, men det bakerste fotparet er svømmeføtter med bladformede endeledd. Den lille ertekrabben, Pinnotheres pisum, lever i kappehulen hos store muslinger, særlig blåskjell og oskjell.

Enkelte krabbearter lever også i ferskvann. Den kinesiske ullhåndskrabben, som er innført til Europa, er funnet et par ganger i Glomma.

I verden forøvrig

Vinkekrabbene har fått sitt navn fordi hannkrabbene fekter eller «vinker» med den ene, meget store klosaksen når de beveger seg. De lever i varmere land. Det gjør også de tropiske landkrabbene, som lever i jordhull og lignende. De søker bare til sjøen for å legge egg.

De eldste fossile funnene av krabber er fra Juratiden. Det fant sted en sterk øking i antall arter under Kritt-tiden.

Fangst og tilberedelse

Krabber fiskes over hele verden. Det dreier seg om store mengder, rundt 1,5 millioner tonn i året. Dette representerer en femtepart av all fangst i havet, dyrkete arter inkludert.

Den blå, japanske krabben, Portunus triberculatus, gir opphav til verdens største krabbefangster, særlig langs kysten av Kina. Mange av de kommersielt viktige artene tilhører familien Cancridae, slik som vår taskekrabbe.

Fiske etter taskekrabbe, Cancer pagurus, er viktig for den norske økonomien. Det fiskes kommersielt med teiner langs kysten så langt nord som Lofoten i perioden juli–november. Fisket er regulert ved et minstemål på 11 cm langs kysten fra Rogaland til svenskegrensen og 13 cm fra Hordaland og nordover.

Totalfangstene i det kommersielle krabbefisket har økt de senere år og var i 2011 på 5319 tonn. Frem til 2015 har fangstene ligget på litt under 5000 tonn i året. Dertil kommer fiske av amatører. På Sørlandskysten går krabben fra begynnelsen av juli inn på grunt vann om kvelden og kan fanges med håv eller hendene.

Når krabber skal spises, fjernes den ikke-spiselige magesekken, ofte kalt paven. Etter et skallskifte fyller ikke krabben skallet helt opp innvendig. Til menneskemat foretrekker vi krabber med fullt skall, altså fanget rett før skallskifte.

Litteratur

• Hågvar, E. B. Det zoologiske mangfoldet. 3. utgave. 384 sider. Universitetsforlaget, Oslo. (2010)

• Kristiansen, Aa. og Køie, M. Havets dyr og planter. 351 sider. Cappelen Damm Faktum, Oslo. (2012).

• Lokki, J. (red.) Dyr i verdens natur. Virvelløse dyr (til norsk ved Lauritz Sømme). 309 sider. Bertmark Norge (2003).

• Moen, F.E. og Svensen, E. Dyreliv i havet. Nordeuropeisk marin fauna. 5. utg. 768 sider. Kom forlag. (2008)