Vannressurser, omfatter både påviste, usikre og spekulative forekomster av ferskvann i verden. Ferskvann er en kretsløpsressurs, det vil si en ressurs som kan brukes uten å bli oppbrukt så lenge produksjonsgrunnlaget holdes ved like. Det er også en fundamental ressurs for alle økologi- og samfunnsprosesser, og tilgang på ferskvann av tilfredsstillende kvalitet regnes som en forutsetning for et stabilt samfunn.
Forekomster
Tre prosent av alt vann på jorden er ferskvann, i alt 35 millioner km3, resten er saltvann. Hvis ferskvannet ble spredt jevnt over jordkloden, ville det utgjøre et 70 m tykt lag. Imidlertid er nesten alt ferskvann lagret i ismassene i Antarktis, på Grønland eller i dype undervannsreservoarer. Disse ressursene er i dag teknisk og/eller økonomisk utilgjengelige. Kun 0,3 prosent, det vil si 100 000 km3, av ferskvannsreservene er lett tilgjengelig i elver og innsjøer. Forekomstene er ulikt fordelt: Canada har 26 ganger mer tilgjengelig ferskvann per innbygger enn Mexico, mens Norge har 140 ganger mer ferskvann tilgjengelig per innbygger enn Nederland.
Ved å avsalte havvann i avsaltningsanlegg, kan det brukes til drikkevann og irrigasjon, men slike anlegg medfører høye kostnader.
- Les mer om grunnvann og drikkevann.
Utviklingstrekk
Utviklingen av det moderne industrisamfunn de siste hundreårene, har ført til et kraftig stigende forbruk av vann i selve industriproduksjonen, i landbruk (irrigasjon), i vannbaserte kloakksystemer og så videre. Verdens vannforbruk (uttak) var 400 km3 i 1900, 2900 km3 i 1975 og om lag 5000 km3 i 2015. Områder som er avhengig av kunstig vanning, ble fordoblet i perioden fra 1961 til 2002.
Samtidig som forbruket øker, fører tørke og vannforurensning til vannmangel i mange regioner verden over. I begynnelsen av 2000-tallet har over én milliard mennesker ikke tilgang på sikker vannforsyning. Problemet antas å øke i takt med veksten i verdens befolkning, som er beregnet til å øke fra 6,5 milliarder i 2005 til 8 milliarder i 2025. FN frykter at over to milliarder mennesker i 48 land vil mangle tilgang på tilstrekkelig vann i 2050.
Antall byer med mer enn fem millioner innbyggere steg fra åtte i 1950 til 42 i 2000, og forventes å øke ytterligere. Prosentandel bosatt i urbane strøk steg fra 29 prosent i 1950 til 49 prosent i 2005, og forventes å øke ytterligere til over 60 prosent i 2030. Å skaffe tilstrekkelig rent vann til befolkningen i de fremtidige byområdene byr på store utfordringer.
- Les mer om vannforurensning.
Utsatte områder
Flere områder i verden er utsatt for vannmangel. I Nordøst-Afrika overfører Etiopia vann fra Nilen og rammer på den måten de vanntrengende nedstrømslandene Sudan og ikke minst Egypt, som har en voldsom befolkningsvekst.
I Midtøsten er vann en knapphetsfaktor i utviklingen av regionen. Gapet mellom tilgjengelige vannressurser og etterspørselen øker. Problemet skyldes bl.a. at vann fra øvre del av Jordanelva, Eufrat og Tigris føres ut av nedbørfeltet, eller holdes tilbake i reservoarer av oppstrømsstatene (Israel, Tyrkia) til skade for landene nedstrøms (Jordan, Irak, Iran).
I det selvstyrte palestinske Gaza pumpes det opp altfor mye grunnvann i forhold til tilførselen. Resultatet er at grunnvannstanden er sunket under havnivå, og grunnvannet blir forurenset av sjøvann og nedsig av kloakk og industriavløp. Vann har vært et viktig tema i de ulike fredsforhandlingene mellom israelere og palestinere, blant annet i den tredje av Oslo-avtalene fra 1996.
I den sørvestre delen av USA som er tørr og befolkningsrik, har vannforbruket ført til at Coloradoelven har tørket ut ved utløpet i Californiabukta. Store overføringssystemer fra nord og øst greier ikke å tilføre den raskt økende befolkningen i området nok vann uten at restriksjoner på jordbruk og rasjonering iverksettes.
I det tidligere Sovjetunionen ble det tatt lite hensyn til miljø, og en konsekvens av dette er at belastningen på elver og innsjøer i industriområdene i Russland og Sentral-Asia har vært stor. Spesielt har bruken av elvene Amu-Darja og Syr-Darja til kunstig vanning medført en betydelig uttørring av Aralsjøen på grensen mellom Usbekistan og Kasakhstan.
Forvaltning
Forvaltningen av vannressursene har mange steder vært preget av at vann ikke blir betraktet som et økonomisk gode. Ferskvann har vært priset for lavt, noe som har ledet til overforbruk og sløsing. Manglende samarbeid mellom vannsektorer og vanninstitusjoner, for eksempel mellom vannkraft- og jordbruksiden og vannforsynings- og miljøsiden, har også vært vanlig. Dessuten har forståelsen av helse- og miljømessige konsekvenser ved inngrep og utslipp vært mangelfull og prioriteres fortsatt for lavt i mange land.
Å løse den kritiske vannmangelen i utsatte områder krever kunnskap, teknologi, økonomiske ressurser og politisk vilje. Kunnskap og teknologi er i store trekk tilgjengelig. Det som det skorter på er økonomi og politisk vilje til å opprioritere forvaltningen av ferskvannet.
Forvaltning av vannressursene har etterhvert kommet inn i en rekke internasjonale miljøavtaler, blant annet var dette tema under FNs tusenårsmarkering og Verdenstoppmøtet om miljø og utvikling i 2002. Innenfor ECE-konvensjonen (FNs økonomiske kommisjon for Europa) ble det tatt inn en Vannkonvensjon i 1992, og den bekymringsfulle utviklingen av verdens vannsressurser overvåkes av FNs kommisjon for bærekraftig utvikling (CSD).