Bilens understell består av selve hjulene og det som holder dem på samt bremser, styring, fjærer og støtdemper. I noen biler inneholder understellet også en fremre hjelperamme som bærer motor og girkasse, og en bak som hjelper til å kontrollere bakhjulenes bevegelser.
En av de mest vanlige metodene for å holde forhjulene på plass er fjærbenopplegg – en såkalt «MacPherson-forstilling». Her er fjær og støtdemper samlet i en «legg» som holder hjulet på plass, med riktig sporings- og styringsgeometri. Fjærbenet er nesten alltid støttet av et nedre festepunkt i karosseriet eller i en hjelperamme, mens det øvre festet sitter i den indre skjermen eller karosserivangen.
Bakhjulsopphenget på forhjulsdrevne biler kan bygges ganske enkelt. Det som ofte kalles multilink system er et antall (ofte fem-seks) bærearmer som står i forskjellig vinkel, for å stage opp hjulet i x-, y- og z-retningen. Bakhjulsdrevne biler har et litt mer komplisert hjuloppheng bak. De mest kompliserte understellene finnes på allhjulsdrevne biler.
Hva som er det «beste» hjulopphenget vil alltid være et spørsmål om hvor mye penger bilprodusenten satser og hva bileieren strengt tatt trenger. Generelt har de dyrere bilene et mer komfortabelt og avansert hjuloppheng enn de rimeligere bilene. Det teknisk beste hjulopphenget kan ses på løpsbiler av type Formel 1. Der styres hjulene vertikalt av parallelle bærearmer som slik sørger for at sporvidden hele tiden er den samme, og gjør at opphenget får så lavt tyngdepunkt og så stor stabilitet som mulig. Hjulene holdes svært godta fast, og bilens tendenser til nikking og neiing ved bremsing og akselerasjon, er nesten eliminert. Bilene går også ganske «flatt» selv gjennom skarpe kurver.