[go: up one dir, main page]

Logg inn eller registrer deg☞

Tilbake til artikkelen

Tilbake til historikken

Elisabeth av Böhmen

Versj. 1
Denne versjonen ble sendt inn av Fredrik Nilsen 12. februar 2018. Den ble godkjent for videre bearbeding 16. februar 2018. Artikkelen endret 8111 tegn .

Elisabeth av Böhmen (1618-1680), også Elisabeth av Pfalz og Elisabeth av Herford, var en tysk filosof og abbedisse. Intellektuelt er hun fremfor alt kjent for sin brevveksling med den franske filosofen René Descartes, og hennes 26 brev til den berømte rasjonalisten er det eneste som er bevart av hennes filosofiske produksjon. Gjennom sin kritikk av substansdualismen i den kartesianske filosofien regnes hun som en av de første til å formulere det som i metafysikk og bevissthetsfilosofi går under navnet «sinn-kropp-problemet» (mind-body problem).

Elisabeth ble født i 1618 i Heidelberg. Som datter av Elizabeth Stuart og kurfyrste Friedrich V av Pfalz, som i 1620 for en svært kort periode ble innsatt som konge av Böhmen, var Elisabeth prinsesse, men ble aldri dronning. I 1633 fikk hun riktignok tilbud om giftemål med kong Vladislav 4. av Polen, men takket nei siden det vil kreve at hun konverterte fra protestantisme til katolisisme. Etter farens nederlag i slaget ved Hvitefjell utenfor Praha i 1620, levde familien for en kort stund i eksil i Brandenburg før de slo seg ned i Haag. Under sin tid i Nederland stod Elisabeth i kontakt med universalgeniet Anna Maria van Schurmann og fysikeren Christiaan Huygens. I 1660 trakk Elisabeth seg tilbake til det protestantiske klosteret i Herford i Tyskland hvor hun syv år senere overtok som abbedisse. Lite er ellers kjent om hennes biografi. Hun døde i 1680, og en rapport forteller at den rasjonalistiske filosofen og universalgeniet Gottfried Wilhelm Leibniz, som brevvekslet med Elisabeths lillesøster Sofie, satt ved hennes side.

I Meditasjoner hevder Descartes at mennesket er et dualistisk vesen, hvilket vil si at det består av to substanser, den sjelelige substansen (res cogitans) og den legemlige substansen (res extensa). Det vesentlige Ved den sjelelige substansen er at den tenker, mens det vesentlige ved den legemlige substansen er at den har utstrekning. Det motsatte er ikke tilfellet, det vil si at sjelen mangler utstrekning og at legemet tenkning. Sjelen er fri og tenker ut fra logikkens prinsipper, men legemet er ufritt og virker i tråd med mekanikkens prinsipper.

Utgangspunktet for korrespondansen mellom Elisabeth og Descartes er nettopp Descartes sin substansdualisme. Elisabeth har lest Meditasjoner og forstått at Descartes ønsker å holde sjelen og legemet adskilte fra hverandre. Hun ser dog ikke ut til å være tilfreds med Descartes sin (manglende) forklaring på hvordan de to substansene kan virke sammen, all den tid Descartes fastholder at mennesket har del i begge substanser. Hun ber følgelig Descartes forklare nærmere hvordan sjelen kan bevege legemet.

Descartes svarer at han i Meditasjoner primært har bestrebet seg på å forklare at sjelen og kroppen er adskilte substanser, og at han således ikke har forklart foreningen mellom dem tilfredsstillende. Grunnen til at foreningen mellom sjelen og legemet er uklar for Elisabeth og andre lesere av Meditasjoner, er ifølge Descartes selv at han har fokusert for mye på de ideene som tilhører sjelen og de som tilhører legemet, og for lite på de som knytter seg til foreningen mellom dem. Dermed har man forsøkt å forklare foreningen ved hjelp av ideene som eksklusivt skriver seg til sjelen eller til legemet, og altså ikke holdt de tre typene ideer adskilte.

Descartes synes slik egentlig bare å konstatere at det finnes en forbindelse mellom sjel og kropp, men han forklarer ikke hvordan denne forening kan finne sted. Elisabeth er derfor ikke tilfreds og i sitt neste brev ber hun igjen Descartes om å forklare seg nærmere. Hun foreslår at sjelen må tilkjennes utstrekning, slik at både tenkning og utstrekning er egenskaper ved en og samme substans, heller enn egenskaper ved to forskjellige substanser. Hun går derfor langt i retning av en monistisk substanslære, altså en lære om at det bare finnes en substans. En lære om at det bare finnes en substans finner vi hos den nederlandske rasjonalistiske filosofen Baruch de Spinoza, men hans lære er nok samtidig for «åndelig» for det mekanistiske perspektivet til Elisabeth, da den eneste substansen han opererer med er Gud. Elisabeths tenkning har da heller mer til felles med Thomas Hobbes som gir uttrykk for en ren materialisme. All bevegelse kan dermed forklares mekanistisk ved at et legeme støter mot et annet.

I sitt svar på dette brevet bestreber Descartes seg på å forklare hvordan vi mennesker kan få kunnskap om foreningen mellom sjel og legeme heller enn å forklare hvordan samvirket faktisk finner sted. Mens vi blir oss bevisste ideen om sjelen ved hjelp av forstanden og dens metafysiske tanker, og ideen om legeme ved forstanden hjulpet av forestillingsevnen, er det gjennom dagliglivets sanseerfaringer og alminnelige samtaler at vi blir oss bevisste foreningen av sjel og legeme.

Denne forklaringen er oppsiktsvekkende ettersom Descartes i sin metodiske tvil nettopp understreker at sanseerfaringen er feilbarlig og utilstrekkelig for å gi oss kunnskap om virkeligheten. Likevel synes Elisabeth i sitt tredje brev å være tilfreds med Descartes sin forklaring på hvordan vi kan erkjenne foreningen mellom sjel og kropp, for hun har jo aldri tvilt på at erfaringen gir oss kunnskap om et slikt samvirke. Det hun imidlertid har stilt spørsmål ved og som hun enda ikke mener at hun har fått en tilfredsstillende forklaring på, er hvordan sjelen kan bevege legemet. Hun fastholder at sjelen må ha utstrekning, og stiller derfor spørsmål ved om det kanskje finnes egenskaper ved sjelen som ikke er mulige å erkjenne for mennesker.

I de brevene vi har fått overlevert, finnes det dessverre ikke noe svar fra Descartes på dette brevet, og det er uklart om Descartes faktisk svarte i brevs form eller om han for eksempel besøkte Elisabeth og at de diskuterte videre på tomannshånd. I den videre korrespondansen mellom dem er det nemlig andre ting som diskuteres, særlig geometri, etikk og politisk filosofi. Ut fra de brevene vi kjenner, synes ikke Descartes å kunne gi noen særlig tilfredsstillende forklaring på samvirket mellom de to substansene. Det vi i det minste kan konkludere med, er at Elisabeth gjennom sin brevveksling med Descartes bidro til formuleringen av det sentrale sinn-kropp-problemet. Dette har kanskje videre bidratt til at Descartes i Sjelens Pasjoner fra 1649 fremholder læren om at samvirket mellom de to substansene finner sted i den såkalte «konglekjertelen» (glandula pinealis).

  • Cottingham, John (2006), "The Mind-Body Relation", i S. Gaukroger (Red.), The Blackwell Guide to Descartes’ Meditations, Malden, MA: Blackwell Publishing (s. 179-192).
  • Garber, Daniel (1983), "Understanding Interaction: What Descartes Should Have Told Elisabeth",The Southern Journal of Philosophy, Vol. 21 (5) (s. 15-32).
  • Nilsen, Fredrik (2018, kommende), "Elisabeth av Böhmen og Formuleringen av Sinn-Kropp-Problemet", Norsk Filosofisk Tidsskrift.
  • Rozemond, Marleen (1999), "Descartes on Mind-Body Interaction: What’s the Problem?", Journal of the History of Philosophy, Vol. 37 (3) (s. 435-467).
  • Shapiro, Lisa (1999), "Princess Elizabeth and Descartes: The Union of Mind and Body and the Practice of Philosophy", British Journal for the History of Philosophy, Vol. 7 (3) (s. 503-520).
  • Shapiro, Lisa (2007). "Volume Editor’s Introduction: The Other Voice". The Correspondence Between Princess Elisabeth of Bohemia and René Descartes (redigert og oversatt av Lisa Shapiro), (s. 1-51).

  • Yandell, David (1997), "What Descartes Really Told Elisabeth: Mind-Body as a Primitive Notion", British Journal for the History of Philosophy, Vol. 5 (2)(s. 249-273).