Nevropsykologi, kan defineres som studiet av sammenhenger mellom hjerne og atferd, det vil si studiet av forholdet mellom atferd og strukturer og funksjoner i nervesystemet. Nevropsykologi deles inn i eksperimentell nevrovitenskap og anvendt vitenskap/klinisk nevropsykologi.
I klinisk nevropsykologiske utredninger undersøker man hjernefunksjon ved å benytte et bredt spekter av tester av kognitive, emosjonelle, og atferdsmessige funksjoner.
Tittelen spesialist i nevropsykologi innebærer at psykologen har fullført femårig spesialiseringsprogram i klinisk nevropsykologi med de krav til praksis, veiledning, kurs og skriftlig arbeid som er definert i Norsk Psykologforenings spesialistreglement, med utfyllende bestemmelser for fordypningsområdet i nevropsykologi.
Utredning
Nevropsykologiske utredninger etterspørres i funksjons-, forløps- og/eller differensialdiagnostiske vurderinger.
Funksjonsvurderinger blir gjort der det er kjent skade, sykdom eller funksjonsnedsettelse, og der konsekvensene av dette ønskes kartlagt.
Forløpsvurderinger har til hensikt å fange opp endringer i funksjon/prestasjon over tid, for eksempel ved utvikling av en progressiv tilstand, rehabilitering etter skade/sykdom eller ved medikamentutprøving.
Differensialdiagnostiske vurderinger kan bidra til avklaring av om opplevde vansker skyldes psykisk lidelse eller psykososiale belastninger, eller primært er forårsaket av organisk sykdom eller skade.
Tester
Utredningen foregår ved hjelp av et bredt sett med enkelttester der man kan sammenlikne testresultater med normtall man har for friske personer når man tar hensyn til alder og utdannelse. Antallet og valg av tester vil i noen grad avhenge av problemstillingen. Ved fortolkningen vektlegges både endringer som eventuelt påvises, og mønsteret i de endringer som eventuelt påvises (også kalt testprofil).
Ofte vil det i tillegg være aktuelt med systematisk vurdering av psykososial funksjon og psykisk symptombelastning. Ved mange problemstillinger vil personlighetsvurderinger inngå. Dette gjøres ved bruk av strukturerte kartleggingsverktøy, som for eksempel egen- og komparentutfylte spørreskjema eller strukturerte kliniske intervjuer.