El, det mest vanlige semittiske ordet for «gud», opprinnelsen er usikker. Det forekommer i alle semittiske språk unntatt etiopisk og er rikt belagt i teofore (gudebærende) personnavn over hele den gamle For-orient. Navnet ble brukt som gudsbetegnelse både for israelittenes gud og for en kanaaneisk gud. Det har vært antatt at den israelittiske Jahve-kulten og den kanaaneiske El-kulten smeltet sammen i tidlig jernalder (etter 1200 f.Kr.).
I Det gamle testamente forekommer en rekke sammensatte gudenavn med El; El-Betel, El-Berit, El-Roi, El-Elion, El-Olam, El-Shaddai. Disse opprinnelig lokale gudene ble i ettertid som regel identifisert med Jahve. I mesopotamsk religion forekommer ilu som appellativ. I ugarittisk religion kalles høyguden El. I fønikiske, puniske og arameiske innskrifter er betegnelsen mest brukt som appellativ, men den forekommer også som egennavn på hovedguden. Også det hebraiske gudsnavnet Eloah representerer mest sannsynlig en sekundær form av det protosemittiske ēl.