Någjeldende straffelov er av 20. mai 2005, men trådte først i kraft 1. oktober 2015 etter en lengre implementeringsprosess. Straffeloven er ment å regulere adferd, og er underkastet krav til klarhet og forutregnelighet for å kunne brukes mot mennesker og foretak. Straffeloven bygger på menneskerettighetene slik de kommer til uttrykk i FNs menneskerettserklæring og Den Europeiske Menneskerettskonvensjon (EMK).
For å kunne straffes for overtredelse av adferdsnormene i straffeloven må man være fylt 15 år, ikke være psykotisk eller psykisk utviklingshemmet i høy grad (IQ målt under 55) samt ha handlet med en nærmere bestemt grad av skyld. Hvilken skyld som kreves varierer med de ulike straffebud. Hovedreglen er man må ha begått handlingen med forsett (vilje), men flere straffebud rammer også den uaktsomme overtredelse. Også det å medvirke til et straffbart forhold er nå straffbart med mindre det er unntatt i det enkelte straffebud. Man straffes ikke dersom en handling er begått i rettmessig nødverge.
De ordinære straffene man kan ilegges er fengselsstraff, samfunnsstraff, ungdomsstraff eller bøter. En fengselsstraff kan gjøre ubetinget - det vil si at man skal sone i fengsel - eller betinget - som innebærer at soning utstår dersom man oppfører seg bra i en prøvetid som normalt settes til to år fra domsdato.
Lengden av straffer eller bøtenes størrelse varierer ut fra hvilket lovbud som er overtrådt. Straff vil ligge mellom 14 dager og 30 år. Den som er under 18 år kan bare idømmes fengselsstraff når det er særlig påkrevd.
Dersom man utgjør en ekstraordinær risiko for gjentakelse av alvorlige straffbare forhold, kan den tidsbestemte fengselsstraffen erstattes med forvaring, som er på ubestemt tid men med fortløpende domstolskontroll.
Straffeloven består av 2 deler: 1) alminnelige bestemmelser (om lovens virkekrets, straffartene, straffbarhetsbetingelsene m.m.), 2) De enkelte straffbare handlinger.
Straffeloven av 2005 er den tredje straffelov vi har i Norge. Den erstattet almindelig borgerlig straffelov av 22. mai 1902, som igjen avløste kriminalloven av 1842.