Albrecht Dürer, tysk maler og grafiker, og Tysklands største renessansekunstner. Han virket for det meste i Nürnberg. Dürer var først i gullsmedlære, senere i malerlære, 1486–90 hos Michael Wohlgemut, og tilegnet seg den sengotiske tyske kunsts kantete og ekspressive figurtegning. Han foretok deretter flere reiser og var i 1495 første gang i Italia. Etter hjemkomsten til Nürnberg fikk han elever og eget atelier, hvor han skapte flere alterbilder, blant annet De hellige tre konger (1503, Firenze), og portretter, blant annet Selvportrett (1498, Madrid).
Påvirkning fra Andrea Mantegna i den skulpturale figurfremstilling avløste den tidligere påvirkning fra Martin Schongauer. Av venetianeren Jacopo de Barbari, som på denne tiden virket i Tyskland, ble han ansporet til å arbeide med akttegning og studere menneskekroppens proporsjoner. Disse studier fortsatte han hele sitt liv. Senere har også Leonardo da Vinci, Rafael og de store venetianeres kunst gitt ham impulser og vært med på å føre hans kunst ut av middelalderens religiøse mystisisme og frem mot renessansen med humanismens intellektuelle og sannhetskrevende holdning.
Hovedvekten i hans produksjon i disse årene ligger i hans tresnitt og kobberstikk. Av tresnitt utkom den fantastiske Apokalypse (15 blad, 1498; tittelbladet 1511), samtidig med at han begynte på en dramatisk skildring av Kristi lidelseshistorie, Den store pasjon, hvoretter han i 1504 tok fatt på billedserien Marias liv. Mens tresnittene i sin enkle, summariske stil var anlagt som folkelig kunst, gir Dürer i kobberstikkets subtile teknikk hele sin formbehandlings rikdom: i fremstillingen av menneskekroppen, i omhyggelige landskapsstudier, i en stadig stigende utvikling i behandlingen av de fineste overganger mellom lys og skygge, i gjengivelse av reflekslys og i skildringen av det stofflige.
I 1506 foretok Dürer en ny reise til Venezia, hvor han malte Rosenkransfesten (1506, i Praha, sterkt medtatt, kopi i Wien) for de tyske kjøpmenn. I bilder fra denne tid viser Dürer påvirkning av Leonardo da Vinci, som han hadde meget til felles med. Også Giovanni Bellini påvirket hans kunst i retning av større enkelhet og mykhet. Hans berømte idealiserende selvportrett er antagelig malt etter denne italienske reise. Sine reiseinntrykk har han skildret i brev til sin venn, humanisten Willibald Pirckheimer.
Først det andre oppholdet i Italia gjorde Dürer til maler. Med Adam og Eva (1507, Prado i Madrid, gamle kopier i Uffiziene og Mainz) kulminerte resultatene av hans studium av menneskelegemets forhold. Flere store bilder fulgte: De ti tusens martyrdød (1508, Wien), Marias kroning (1509, ødelagt, kopi i Frankfurt), Treenigheten (Allehelgensbildet, 1511, Wien). Da det omhyggelige arbeid han ofret på sine malerier ikke stod i forhold til det økonomiske utbytte, samlet han seg imidlertid på ny om grafikken. Han supplerte Den store pasjon og Marias liv, som ble utgitt 1511 samtidig med Den lille pasjon (påbegynt ca. 1509). Han sendte ut Kobberstikkpasjonen (1507–13) og søkte etter nye uttrykksmidler, eksperimenterte blant annet med kald nål og etsing på jern, og la dermed grunnlaget for raderingens senere utvikling. 1513–14 nådde han høydepunktet i sin kobberstikkunst med de tre hovedblad: Ridderen, døden og djevelen, Melankolien, sinnbilde på den menneskelige tankes og vitenskapens begrensning og Den hellige Hieronymus i stille studium i sitt leseværelse.
I disse år arbeidet han også med dekorative utkast (beger, lysekrone) og fikk av keiser Maximilian i oppdrag å tegne en triumfvogn og en æresport, som han i løpet av tre år (inntil 1515) utførte i 92 tresnitt. Langt betydeligere er hans fantasifulle randtegninger til keiserens bønnebok (1515, halvdelen i hoffbiblioteket i München).
Etter Maximilians død 1519 besluttet Dürer å reise til Nederlandene, for å oppsøke etterfølgeren Karl 5, og for å sikre seg den årlige pensjon Maximilian hadde gitt ham. Denne reisen (1520–21) ble også av betydning for Dürers kunstneriske utvikling, idet studiet av nederlandsk kunst, som den italienske, førte til at han igjen tok opp maleriske problemer. I sin dagbok og skissebok fra denne reise noterte han sine iakttagelser av kunst, natur og mennesker.
Reformasjonsbevegelsen grep Dürer dypt. Hans kunst etter hjemkomsten er alvorlig og enkel. Særlig har karakteristikk av mandig alvor interessert ham. Portrettene av H. Holzschuher og J. Muffel (Berlin) og H. Imhoff (Prado) viser det. Mest typisk for denne perioden er de storslåtte karakterfigurer av de Fire apostler (1526, München), som også er hans innlegg i reformasjonskampen. I sine senere år var han vesentlig opptatt med kunstteoretiske arbeider om menneskekroppens proporsjoner (1528) osv.
Ved sin granskerånd og sin allsidighet er Dürer en typisk renessansepersonlighet, som har likemenn bare blant den italienske renessansens største mestere. For tysk kunst betyr han den frigjorte utvikling av den kunstneriske form, overgangen fra middelalder til renessanse. Hans samlede produksjon omfatter ca. 70 malerier, 65 kobberstikk, ca. 340 tresnitt og ca. 1200 tegninger og akvareller.
Videre lesning
- Anzelewsky, Fedja: Albrecht Dürer: das malerische Werk, 2. Aufl., 1991, 2 b., isbn 3-87157-137-7, Finn boken
- Dürer, Albrecht: Schriftlicher Nachlass, hrsg. von Hans Rupprich, 1956-69, 3 b.
- Helliesen, Sidsel & Heinz Widauer: Albrecht Dürer: tegninger fra Albertina, Wien, grafikk fra Nasjonalgalleriet, Oslo, 2002 (utstilling: Nasjonalgalleriet, 2002), isbn 82-90744-73-0, Finn boken
- Kurth, Willi, red.: The complete woodcuts of Albrecht Dürer, 1927
- Panofsky, Erwin: The life and art of Albrecht Dürer, 4th ed., 1955, isbn 0-691-00303-3, Finn boken
- Strauss, Walter L.: The complete drawings of Albrecht Dürer, 1974, 6 b., Finn boken
- Wölfflin, Heinrich: The art of Albrecht Dürer, 1971, isbn 0-7148-1467-9, Finn boken