Fenomenologisk psykologi, retning innen psykologien som vektlegger pasientens beskrivelse av seg selv og sine omgivelser, uten anvendelse av teori som grunnlag for tolkning av tanker, følelser og atferd.
Denne psykologiske retningen har sitt opphav i den filosofiske fenomenologien, hvor særlig Martin Heidegger (1889–1976) og Maurice Merleau-Ponty (1908–1961) vært sentrale inspirasjonskilder. Heidegger avviste begreper som bevissthet, subjektivitet, ego og sinn (mind) fordi han mente disse ikke var målbare og alt for følsomme for ulike fortolkninger. Han avviste også moderne empirisk vitenskap og betydningen av teknologi for bedre forståelse av psykiske prosesser noe man finner igjen i dag blant talsmenn for en rendyrket fenomenologisk psykologi.
Merlau-Ponty betonte kroppens betydning for mennesket evne til å begripe seg selv og verden (den erkjennende kropp): det er gjennom en kroppslig væren-i-verden at mennesket utvikler selverkjennelse og erkjennelse. Dette synet har hatt betydning for mer kroppsorienterte behandlingsformer innen klinisk psykologi og psykiatri.