Dansk konge 1320–26 og 1330–32, nest eldste sønn av Erik 5. Klipping og Agnes av Brandenburg og bror av Erik 6. Menved. Med Eufemia av Pommern hadde han sønnene Erik, Otto, Valdemar Atterdag og datteren Margrete.
Hertug og brødrekonflikt
Christoffer fikk Estland som forlening i 1303 og overlatt (Sønder) Halland og Samsø som hertugdømme av broren, kong Erik 6. Menved, kort før 1307. Christoffer hadde imidlertid som mål å bli dansk konge i stedet for broren og allierte seg med Eriks fiender, blant annet Håkon 5. av Norge. Etter 1315 var Christoffer en av kong Eriks hovedmotstandere og oppholdt seg for det meste i utlandet der han hadde støtte i Brandenburg og Pommern.
Første gang dansk konge
Da Erik 6. Menved døde barnløs i 1319, lyktes det Christoffer å bli valgt til dansk konge. For å bli valgt måtte han imidlertid som den første danske konge utstede en håndfestning som stilte strenge krav til utøvelsen av kongemakten. Christoffer måtte forplikte seg til å ta over brorens betydelige gjeld som skulle betales tilbake ved hjelp av rikets alminnelige inntekter. Det betydde i klartekst at kongen ikke kunne pålegge ekstraskatter. Rikets stender sikret seg også gjennom håndfestningen stadfesting av alle sine friheter. Hele håndfestningen innskrenket kongemakten kraftig, og det har vært hevdet at den kongemakten som ble etablert i 1320 hadde sammenbruddet i seg allerede fra begynnelsen. Derfor kunne den personen som ble satt til å utøve denne kongemakten, i høyden påvirke sammenbruddets tempo.
Christoffer aksepterte den strenge håndfestningen trolig i håp om kunne styrke posisjonen sin som dansk konge på lang sikt gjennom suksess i utenrikspolitikken. Hans dristige forsøk på å gjenreise Erik 6. Menveds kongemakt gjennom en aktiv politikk i Nord-Tyskland, ikke minst ved å støtte fyrstehuset Wittelsbachs makt i Brandenburg, bidro imidlertid i stedet til å fremme sammenbruddet for Christoffers kongemakt. Kostnadene ved den offensive utenrikspolitikken førte ikke bare til at kongen skrev ut ekstraskatter i strid med håndfestningen fra 1320, men Christoffer var også en upålitelig debitor. Resultatet var at Cristoffer mistet støtten blant danske aristokrater med panterettigheter hos den danske kronen.
Opprør og flukt
I 1326 gjorde danske stormenn i allianse med de holsteinske grevene Gerhard 3. og Johan av Plön, opprør mot Christoffer. Alle var store kreditorer som ønsket sikkerhet for sine tilgodehavender hos den danske kronen. Christoffer måtte flykte fra Danmark og i stedet ble den umyndige hertug Valdemar av Slesvig (Abelslekta) innsatt som dansk konge (Valdemar 3.) med grev Gerhard som formynder og riksforstander. Greven ble også hertug i Slesvig.
Opprøret førte imidlertid til at den reelle kongemakten i Danmark lå i hendene på pantehaverne, og det faktiske formynderstyret ser ut til å ha vært del mellom grev Gerhard og en av de største danske pantehaverne, Ludvig Albrechtsen Eberstein. Riket var ellers delt opp i en rekke store pantelen der de reelle herskerne var pantehaverne. Resultatet var et skille og spenning mellom en snevrere krets av pantehavere som forsvarte den rådende oppdelingen av Danmark og det øvrige danske aristokratiet som var misfornøyd med sin tilgang til rikets ressurser.
Andre gang dansk konge
I kjølvannet av et jysk stormannsopprør i 1329 og rivalisering mellom pantehaverne, først og fremst de to holsteinske grevene, ble Christoffer gjeninnsatt som dansk konge i 1330. De reelle makthaverne i Danmark ble imidlertid de holsteinske grevene som delte landet mellom seg. Danmark øst for Storebælt var i alt vesentlig pantsatt til grev Johan, mens halvdelen av det vestlige Danmark var pantsatt til grev Gerhard.
Christoffer residerte på Skanderborg, men hans forsøk på å gjenvinne reell makt endte i nederlag mot grev Gerhard i et slag ved Danevirke i 1331. Som seierherre fikk grev Gerhard hele Nord-Jylland og Fyn i pant for 100 000 mark sølv. Christoffer forble formelt konge, men var helt uten myndighet og maktmidler. Han slo seg ned på Lolland og døde i Nykøbing Falster i 1332.
Konkursboet
Som en dansk historiker har formulert det, viser det som skjedde etter kong Christoffers død, i hvilken grad kongen hadde regjert det danske kongedømmet i senk. Det skjedde ingenting. Ingen danske aristokrater fant det umaken verdt å velge en ny konge etter Christoffer. At sønnen, Valdemar Atterdag, ble dansk konge åtte år senere var ikke farens fortjeneste.
Christoffer hadde skjenket en omfattende gave til Sorø kloster i 1315 for å sikre seg gravsted der. Han ble gravlagt i klosterkirkender deler av et visstnok lybsk bronsemonument fremdeles er bevart.
Utvalgt litteratur
- Mohlin, Allan. (1960). Kristoffer II av Danmark. Förra delen. Välmaktstiden. CWK Gleerup/J.H. Schultz Forlag.
- Paludan, Helge m.fl. (2002). Danmarks historie - i grundtræk. Aarhus Universitetsforlag.