Krabber, Brachyura, er en infraorden som hører til ordenen storkreps, som igjen hører til klassen tifotkreps. Krabbene er den mest tallrike gruppen av tifotkreps.
Krabber har som alle tifotkreps ti føtter, og de kjennes på at de bare har ett par klosakser, et kraftig ryggskjold. Voksne krabber beveger seg sidelengs. De fleste krabber lever i havet, men det finnes også krabber som lever i ferskvann og på land. Det finnes 4500 arter av krabber på verdensbasis og 30 arter i Norge.
Vanlige arter i Norge er blant annet taskekrabbe som fiskes kommersielt og den lille strandkrabben. Når krabber skal spises fjernes den ikke-spiselige magesekken, ofte kalt paven.
Anatomi og kroppsbygning
Alle krabber har bredt og kraftig utviklet ryggskjold (carapax) som dekker hele hode- og brystpartiet. Kroppens lemmer i brystpartiet er utviklet til gangføtter. Bakkroppen eller halepartiet er lite og ligger inn under kroppen.
Følehornene og øyestilkene er små og kan legges inn i groper i forkanten av skjoldet. Den bakerste delen av de tre par kjeveføttene har store, plateformede ledd som dekker de forreste kjeveføttene og den forholdsvis lille inngangen til gjellehulen.
Klosakser finnes bare på det første paret av gangføttene. Utførselsåpningen for kjønnsorganene ligger hos hannkrabben på basisleddet av femte gangfotpar, hos hunnkrabben på det tredje gangfotparet.
Bakkroppen har ikke noen halevifte, og haleføttene er sterkt redusert. Hunnkrabben har fire par haleføtter som eggene blir festet på; hannkrabben, som har smalere haleparti, har bare to par, og disse tjener som paringsorganer.
De puster med med gjeller, som sitter på sidene under skjoldet.
Levevis
De aller fleste arter er marine og lever i saltvann. Det finnes også krabber i ferskvann og noen få på land, spesielt i tropiske strøk.
Bevegelsen hos de voksne krabbene er meget karakteristisk, idet de krabber sidelengs, særlig når de beveger seg fort. Noen kan også både forlengs og baklengs.
Utbredelse
Det finnes 4500 arter av krabber på verdensbasis, og det lever tredve krabbearter langs norskekysten. I strandområdet finner vi den lille strandkrabben overalt. På grunt vann lever også stankelbeinkrabber, som kan minne om store edderkopper. Der finner vi også pyntekrabben, som fester alger på skjoldet så den blir mindre synlig i algeskogen.
Taskekrabben, som også kalles rødkrabbe, paltorsk eller høvring lever på litt dypere vann blir fanget og spist i stor utstrekning. Noen av de andre krabbene i Norge blir benyttet som agn. Svømmekrabbene ligner strandkrabben, men det bakerste fotparet er svømmeføtter med bladformede endeledd. Den lille ertekrabben, Pinnotheres pisum, lever i kappehulen hos store muslinger, særlig blåskjell og oskjell.
Enkelte krabbearter lever også i ferskvann. Den kinesiske ullhåndskrabben, som er innført til Europa, er funnet et par ganger i Glomma.
Vinkekrabbene har fått sitt navn fordi hannkrabbene fekter eller "vinker" med den ene, meget store klosaksen når de beveger seg. De lever i varmere land. Det gjør også de tropiske landkrabbene, som lever i jordhull og lignende. De søker bare til sjøen for å legge egg.
Storkreps-ordenen omfatter over 6800 arter fordelt på 93 fossile og nålevende familier. De eldste fossile funnene av krabber er fra Juratiden. Kongekrabber, tollkrabber, og porselenskrabber kalles også for krabber, selv om de tilhører en annen infraorden, nemlig trollkreps.
Livsløp og utvikling
Krabben kommer ut av egget som en zoëa-larve, hvor skallet har lange torner, og kjeveføttene brukes til svømming. Fra dette stadiet går den over i megalopa-stadiet, hvor også de andre lemmene er godt utviklet. Dyret har da omtrent de voksnes kroppsform, bortsett fra halen, som er kraftigere og rettet bakover, og haleføttene, som er kraftige svømmeføtter, likesom hos rekene. Ved overgangen til det følgende voksne utviklingsstadiet vokser forkroppen meget sterkere enn halepartiet, som svinner inn og bøyes inn under kroppen samtidig som dyret nå går over til å leve på bunnen.
Krabbene fortsetter å øke i størrelse også som voksne, og dette skjer ved skallskifte; et nytt og større skall anlegges etter å ha kastet av det gamle. I den første tiden etter skiftet er skallet mykt.
Fangst og tilbredelse
Fiske etter taskekrabbe, Cancer pagurus, er viktig for den norske økonomien. Det fiskes kommersielt med teiner langs kysten så langt nord som nord Lofoten i perioden juli–november. Fisket er regulert ved et minstemål på 11 cm langs kysten fra Rogaland til svenskegrensen og 13 cm fra Hordaland og nordover. Totalfangstene i det kommersielle krabbefisket har økt de senere år og var i 2011 på 5319 tonn. På Sørlandskysten går krabben fra begynnelsen av juli inn på grunt vann om kvelden og kan fanges med håv eller hendene.
Når krabber skal spises fjernes den ikke-spiselige magesekken, ofte kalt paven. Etter et skallskifte fyller ikke krabben skallet helt opp innvendig. Til menneskemat foretrekker vi krabber med fullt skall, altså fanget rett før skallskifte.
Utvalgt litteratur
- Hågvar, E. B. Det zoologiske mangfoldet. 3. utgave. 384 sider. Universitetsforlaget, Oslo. (2010)
- Kristiansen, Aa. og Køie, M. Havets dyr og planter. 351 sider. Cappelen Damm Faktum, Oslo. (2012).
- Lokki, J. (red.) Dyr i verdens natur. Virvelløse dyr (til norsk ved Lauritz Sømme). 309 sider. Bertmark Norge (2003).
- Moen, F.E. og Svensen, E. Dyreliv i havet. Nordeuropeisk marin fauna. 5. utg. 768 sider. Kom forlag. (2008)