1600-tallet
I det første århundre etter den engelske kolonisering tidlig på 1600-tallet viste bygningskunsten liten kunstnerisk utfoldelse. Husene var mest av tømmer, en konstruksjon som trolig først ble introdusert av skandinaver som innvandret på østkysten i 1630-årene. Man benyttet seg også av den spanske adobeteknikken, og den eldste stående ikke-indianske bygning i USA, guvernørpalasset i Santa Fe (1614), er oppført i denne teknikk. I sørstatene ble det tidlig bygd i teglstein, bl.a. St. Luke-kirken i Isle of Wightcounty (Virginia). Den ble oppført 1632 i gotiske former, mens profanbygningene viste renessansepreget engelsk middelalder-tradisjon både i oppbygning og innredning. De eldste kirker ble også oppført i adobe, f.eks. San Esteban, Acoma, New Mexico (ca. 1630), i en nøktern festninglignende arkitektur.
Fra ca. 1700
Fra ca. 1700 begynte Inigo Jones', Wrens og Gibbs' klassisisme å prege arkitekturen, og den såkalte colonial style utvikles under engelsk innflytelse, f.eks. George Washingtons hjem, Mount Vernon i 1770-årene. Selv om rokokkoen (spesielt i møbelkunsten) i Chippendales stil, spilte en rolle før uavhengighetskampen (1765–83), var det bare en direkte fortsettelse av den tidligere hovedlinje når man etter krigen sluttet seg til den klassisistiske utvikling i Europa. Møbelsnekkeren William Savery (1720–87) representerer Chippendale-tradisjoner, mens Peter Harrison (1716–75) er den ledende klassisistiske arkitekt.
Etter uavhengighetskrigen
Etter uavhengighetskrigen fjerner man seg fra disse stilimpulser og nærmer seg en tyngre romersk preget stil, stimulert av president Thomas Jefferson (1743–1826), som selv virket som arkitekt. Det var en naturlig følge av den intime kontakt med Frankrike i kampårene at den franske form nå gjorde seg sterkt gjeldende. Retningens banebrytende verk, Virginias Capitol i Richmond (1785–1799), ble bygd av Jefferson med bistand av Clérisseau etter modell av Maison Carrée i Nîmes. Capitol i Washington ble betrodd hans elev William Thornton (1759–1828).
Charles Bulfinch (1763–1844) er senempirens ledende arkitekt; retningen representeres også av Robert Mills (1781–1855), som bl.a. utførte Washington-monumentene i Baltimore (1814–42) og Washington (1848–84), dessuten av William Strickland (1788–1854) og Thomas U. Walter (1804–87).
Til ca. 1860 rådet en sann entusiasme for antikken. Bygningene ble i det minste utstyrt med søyler hvis det ikke lot seg gjøre å gjennomføre klassisismen. For kirkebygningenes vedkommende hersket nygotikken. Etter borgerkrigen 1861–65 viste arkitekturen et broket bilde av historiens stilarter.
Modernisme
En pioner er Henry H. Richardson (1838–86), som forlangte ekthet i materialbruk og enkelhet i fasadeutforming. På den måten pekte Richardson frem mot Chicago-skolen, en gruppe arkitekter som var de første som bevisst arbeidet med utforming av høyhus, og som derved gav en arkitektonisk løsning på det problem som vokste frem som en følge av de kostbare tomtene i storbyenes sentrale forretningsstrøk. Den ledende her var William Le Baron Jenney (1832–1907), som bl.a. stod for oppføringen av Home Insurance Building (1884–85), det første høyhus med bærende stålskjelett. Louis Sullivan (1856–1924), som i en periode var i kompaniskap med den danskættede Dankmar Adler (1844–1900), gikk lengre i sin understrekning av det rasjonelle og dekorløse i en rekke forretningsbygg, f.eks. Schlesinger-Mayer Building, Chicago (1899). Hos ham spores også art nouveau-trekk, kombinert med konstruktiv og rasjonell løsning, f.eks. Carson Pirie Scott & Co., Chicago (1903–04).
Tilbakeslaget i den revolusjonerende utvikling kom etter Chicago-utstillingen 1893 med en free classic-bevegelse, stilimitasjon og nygotikk, som f.eks. skyskrapere: Woolworth Building (1912) av Cass Gilbert (1859–1934), og Empire State Building, 381 m høy, bygd 1929–31. Raymond Hood (1881–1934) hører til de ledende i denne periode med hovedverket Rockefeller Center, New York (1931–35).
Sullivans elev Frank Lloyd Wright (1869–1959) ble en fornyer av amerikansk arkitektur. I nært slektskap med de moderne strømningene på det europeiske kontinent, oppførte han bygninger som med sin frie forming av volumer la vekten på samspillet mellom bygning og natur, innerom og uterom, slik som Falling Water (1936). Lloyd Wright ble etter hvert mer opptatt av rent formale studier i sin arkitektur, en tendens som er tydelig i Johnson Wax Company (1936–39 og 1950) og spesielt i Guggenheim Museum i New York (1946–59). I sin Broadacre City-plan fra 1934 oppsummerte han synspunkter fra europeisk byplanlegging og anvendte dem på amerikanske forhold. På denne måten kom han til å få innflytelse også på de kommende tiårs utvikling av amerikansk forstadsbebyggelse slik vi ser det bl.a. i Boston og New Haven.
Arkitekturen i de første tiårene etter krigen er sterkt preget av innflyttede arkitekter, som i det ekspansive amerikanske samfunnets storbyutvikling fant god grobunn for den internasjonale stilens raffinerte stål- og glassarkitektur. Blant de mest betydningsfulle var tyskeren Walter Gropius (1883–1969), ungareren Marcel Breuer (1902–81), østerrikeren R. Neutra (1892–1970), også kjent som arkitekturskribent, finnen Eliel Saarinen (1873–1950), og kanskje særlig L. Mies van der Rohe (1886–1969), også han tysker, som med bygninger som Illinois Institute of Technology (1945–46) og Seagram Building i New York (1956–58), den siste i samarbeid med Philip Johnson (f. 1902), er blitt stående som den fremste eksponenten for den internasjonale stilen. Av andre betydningsfulle bygninger oppført etter den annen verdenskrig bør også nevnes W. Harrisons FN-bygning (1945–51), Eero Saarinens terminalbygning på Kennedy-flyplassen (1956–62), Skidmore, Owings og Merrills John Hancock Center, Chicago (1966–70) og World Trade Center i New York, tegnet av Minoru Yamasaki assoc. og Emery Roth & Sons (1962–77, ødelagt 11. september 2001).
Louis Kahn (1902–74) inntar en helt spesiell stilling i denne første generasjonen av etterkrigsarkitekter, og har etter hvert fått stor innflytelse også i andre deler av verden, bl.a. ved store utbygginger i India og Pakistan. Gjennom sin evne til å tolke byggeoppgavene formalt, særlig ved bruk av lyset, slik som i First Unitarian Churchi Rochester (1963–64), gav han arkitekturen en dimensjon som sprengte rammene for den internasjonale modernismens formoppfatning. Khan var en viktig inspirasjonskilde for hva vi kan kalle den andre generasjonen av etterkrigsarkitekter.
Postmodernisme
Robert Venturi (f. 1925) la med sine mange collage-aktige småhus i 1960-årene grunnen for det postmodernistiske oppgjøret med funksjonalismen. Hans ideer ble senere utviklet på det teoretiske plan av Charles Jencks (f. 1939), mens en lang rekke yngre arkitekter, særlig på vestkysten, tegnet og oppførte postmodernistiske bygninger. Venturi ble tildelt Pritzkerprisen i 1991.
En av de mest markante skikkelser innenfor amerikansk postmodernisme var Michael Graves, og hans kontorbygning i Portland, Oregon (1980–82) og Humana Building (1985) i Louisville, Kentucky, vil begge bli stående som hovedverk fra denne perioden. Det mest slående uttrykket for klassisk inspirert amerikansk postmodernisme var likevel Piazza d'Italia i New Orleans (1978), tegnet av Charles Moore (1925–93), som med boliganlegget Sea Ranch (1964–65) på den amerikanske vestkysten innvarslet en fornyet interesse for regionalt særpreg.
Philip Johnson (1906–2005) var den mest typiske eksponenten for den eklektisistiske holdningen som preger en rekke amerikanske arkitekter. Etter å ha arbeidet sammen med Mies van der Rohe påSeagram Building, tilpasset han seg de mange og raske skiftningene i nyere arkitektur. Hans AT & T Building i New York (1978–83) er en postmodernistisk tolkning av den amerikanske skyskraperen, formet som et renessansemonument kronet av en skrågavlet topp med sirkulær gjennomhulling, mens kirken i Grove Garden (1977–88), med sin overdådige bruk av glass, er en senmodernistisk krystallkatedral.
Av arkitekter som markerte seg mot slutten av 1900-tallet og ved inngangen til 2000-tallet, kan bl.a. nevnes Cesar Pelli, Richard Meier, Frank Gehry og Thom Mayne og Steven Holl, som alle er blitt kjent for fremragende bygg, mange med preg av landemerker, det gjelder ikke minst Pellis Canary Wharf Tower i London og Petronas-tårnene i Kuala Lumpur, og i like stor grad Gehrys Guggenheim-museum i Bilbao. Meier er særlig kjent for sine mange museumsbygninger, mens Mayne gjennom sitt selskap Morphosis i Santa Monica har utført en rekke nyskapende bygg, ikke minst i California, et eksempel er Diamond Ranch High School in Pomona. Han ble tildelt Pritzker-prisen i 2005.