Gresk, språk som utgjør en egen gren av den indoeuropeiske språkfamilien. Det har utviklet seg og har vært talt i Hellas siden ca. 2000 f.Kr. Det er nå offisielt språk i Hellas og Kypros, hvor det snakkes av vel 10 mill. mennesker. Det er mindre gresktalende befolkningsgrupper i Albania og Sør-Italia.
Betegnelsene gresk og Grekenland beror på lat. Graecus, Graecia, for gammelgresk hellenikos, Hellas, sml. nygresk ellinikos, Ellas. De eldste tekstene stammer fra ca. 1400 f.Kr. (se mykensk), og gresk er dermed det indoeuropeiske språket som har den lengste, nesten sammenhengende skriftlige tradisjon. Men mellom mykensk, som ble skrevet i en egen stavelsesskrift av egeisk opprinnelse, kalt linear B, og som ble dechiffrert først i 1952 av M. Ventris (i samarbeid med J. Chadwick), og de eldste innskrifter i det greske alfabet ligger en 400-årig periode uten skriftlige minnesmerker (såkalte «mørke århundrer»). Med dette unntaket kan det greske språks utvikling følges kontinuerlig gjennom 3400 år. Det gir gresk en spesiell betydning for sammenlignende språkforskning.
Utbredelse
Når det gjelder gresk språks geografiske utbredelse, er det verdt å merke seg at i motsetning til latin, som i sine moderne former (se romanske språk) er morsmål for mange hundre millioner mennesker i Europa og oversjøiske områder, gjennomløper gresk en utviklingskurve med tydelig kulminasjonspunkt i den hellenistisk-sengreske perioden (ca. 300 f.Kr.–500 e.Kr.), da gresk var det dominerende verdensspråk i hele det østlige middelhavsområdet med utløpere fra Spania til India. Men i takt med og som konsekvens av det bysantinske rikets nedgang og sammenbrudd i kampen mot islamske folk (arabere, tyrkere) i 1453 ble gresk igjen begrenset hovedsakelig til kjernelandet Hellas inklusive øyene i Egeerhavet samt Kreta og den gresktalende delen av Kypros, dvs. noe nær utstrekningen av gresk bosetning i mykensk tid. Ennå eksisterer imidlertid et par greskspråklige enklaver i Calabria i Sør-Italia som den siste rest av koloniseringstidens storstilte spredning av greske bysamfunn utover alle Middelhavets og Svartehavets kyststrøk (inntil 1923 også flere steder i Tyrkia, særlig Pontos og Kappadokia).
Nygresk er det offisielle språket i staten Hellas siden 1830 etter frigjøringen fra tyrkisk herredømme.
Språkets utvikling
Gresk språkhistorie faller naturlig i følgende hovedperioder:
1) Mykensk:ca. 1400–1150 f.Kr., etterfulgt av tiden ca. 1150–750 f.Kr. uten skriftlige minnesmerker.
2) Arkaisk og klassisk gresk:ca. 750–300 f.Kr. Språket i denne og den etterfølgende perioden blir kalt gammelgresk.
3) Hellenistisk-sengresk (koine):ca. 300 f.Kr.–500 e.Kr.
4) Bysantinsk (mellomgresk): ca. 500–1453 e.Kr.
5) Nygresk:fra 1453.
Den enestående rike utfoldelse av gresk filosofi og vitenskap i annen og tredje periode, fremfor alt i tidsrommet ca. 500–100 f.Kr., la fundamentet for gresk språks verdenshistoriske rolle. Grunnleggende forutsetninger var dessuten de politiske rammer som ble skapt gjennom hellenistisk og dernest romersk territorial og kulturell ekspansjon. Som en direkte følge av disse historiske forholdene inneholder alle europeiske kulturspråk en anselig mengde sentrale lånord og fremmedord av gresk opprinnelse, men oftest gjennom latinsk formidling, f.eks. i norsk kirke, prest, trone, maskin, teknikk, skole, museum, teater, politikk, historie, teori, analyse, logisk, metodisk, skeptisk. Den stadig omseggripende internasjonale fagterminologi i alle vitenskaper bygger ved siden av den latinske andel også i meget stor utstrekning på greske ordstammer og orddannelseselementer.
Den interne greske språkutvikling i ovennevnte perioder er bestemt av visse hovedlinjer og særdrag.
Mykensk
Vårt kjennskap til mykensk er fragmentarisk på grunn av tekstenes art (vesentlig leirtavler med inventarlister) og stavelsesskriftens unøyaktighet. Men ved å sammenholde mykensk med språkformen i arkaiske litterære kilder, først og fremst Homer og Hesiod, der mye av språktilfanget faktisk går tilbake til enten mykensk tid eller de mellomliggende århundrer, får man et godt bilde av det eldste greske språket. I forhold til indoeuropeisk grunnspråk er det på mange måter svært konservativt i grammatisk struktur. For eksempel er avlyd best bevart i gresk av alle indoeuropeiske språk, likeledes finnes mange reflekser av laryngaler, dualis er i regelmessig bruk, mykensk har ennå 7 kasus mot gammelgresks 5, og i verbalsystemet er optativ, medium og aorist ved siden av perfektum bevart som egne kategorier. Samtidig har dette tidligste gresk i ordforrådet opptatt atskillige lån især fra førgresk (se egeisk), foruten tallrike steds- og personnavn, f.eks. Athen, Korinth, Akhillevs, Odyssevs, også de fleste gudenavn samt uttrykk fra materiell og sosial kultur. I indoeuropeisk sammenheng viser gresk påfallende overensstemmelser med indoiransk og armensk, få og tilfeldige derimot med latin.
Arkaisk og klassisk gresk
Den viktigste eiendommelighet i denne perioden er det store mangfold av dialekter, som alle er i offisiell bruk og til dels også benyttes litterært. Det henger sammen med den politiske oppsplitting av Hellas i denne tiden i en lang rekke selvstendige bystater (poleis). Det hersker ikke full enighet om alle disse lokale dialektenes innbyrdes slektskapsforhold. Men det synes klart at bare få av dialektskillemerkene går tilbake til mykensk tid.
Etter den oppfatning som har mest for seg, inndeles de gammelgreske dialekter i to hovedgrupper, en østlig, hvortil hører jonisk og det nær beslektede attisk, arkadisk med derav utgått kyprisk og dessuten mykensk; og en vestlig, som omfatter alle doriske og de såkalte nordvestgreske dialekter (f.eks. fokisk, lokrisk, aitolisk, elisk) samt endelig den aioliske gruppen, dvs. thessalisk, boiotisk og lesbisk. Denne dialektspalting får betydelige konsekvenser til og med for gresk litteraturs utvikling, siden det er karakteristisk for denne at en diktsjangers språkform i regelen ble fastlagt for ettertiden gjennom det dialektområdet der sjangeren hadde sin første eller avgjørende blomstring. Således blir den homeriske dialekt, gammeljonisk med aiolisk innslag, bindende for all senere episk diktning, og som følge av at korlyrikken (i motsetning f.eks. til lesbisk sang, se Alkaios, Sapfo) oppstod på dorisk grunn, er korpartiene i gresk, dvs. attisk tragedie tydelig dorisk farget, mens dialogen er attisk (med episk islett). For øvrig er alle greske litterære dialekter kunstspråk med varierende grad av dialektblanding og bruk av arkaismer. Nesten overalt er Homers innflytelse merkbar. Situasjonen blir ytterligere komplisert ved at overleveringen ofte er usikker eller åpenbart feilaktig. Litt annerledes forholder det seg med prosaen. Denne utviklet seg først i Jonia på 500-tallet f.Kr., og derfor skriver doreren Herodot ennå i det følgende århundre sitt historieverk på jonisk. Men Athens politiske maktstilling på 400-tallet førte snart til at denne bystatens dialekt, attisk, erobret og dominerte alle prosasjangere, som historieskrivning (Thukydid, Xenofon), filosofi (Platon, Aristoteles) og talekunst (Demosthenes, Lysias).
Hellenistisk-sengresk
Det som særlig kjennetegner denne perioden er at det attiske prosaspråket, iblandet en del elementer fra jonisk, blir valgt som kansellispråk i de makedonsk-hellenistiske storriker, der det overalt raskt etablerer seg som felles norm også for den dannede elites talespråk, og etter hvert i sammenheng med den enorme ekspansjonen undertrykker og fortrenger alle tidligere dialekter. Eneste unntak er de før omtalte greske dialekter i Sør-Italia samt tsakonsk i det gamle Lakonia (se Sparta), som iallfall delvis representerer oldtidsdialekter. Den greske betegnelsen på denne «felles dialekt» er he koine dialektos, eller bare koine. Både den greske oversettelsen av Det gamle testamente (Septuaginta) og likeledes Det nye testamente er skrevet på koine. Men mye av litteraturen ellers i denne perioden (særlig fra Kristi fødsel av) ble forfattet i en bevisst arkaiserende, «attisk» språkform (se attisisme) som en reaksjon mot at koine i pakt med den naturlige språkutvikling fjernet seg stadig mer fra den opprinnelige attiske norm, det klassiske ideal. Dermed oppstod den kløft og konflikt mellom konservativt skriftspråk (attisistisk koine) og levende talemål som er karakteristisk for de følgende 2000 år av gresk språkhistorie, og som i virkeligheten innebærer en form for tospråklighet, diglossi, og effektivt markerer det sosiale skillet mellom dannet og udannet. Mer folkelig koine (Det nye testamente, papyri m.m.) fanger riktignok opp en del av epokens språkendringer, forenklinger i forhold til strengt attisk, som f.eks. bortfall av dualis, optativ og perfektum som egne grammatiske kategorier. Men uttaleendringer gjenspeiles ikke i den offisielle ortografien, til tross for at disse var gjennomgripende, f.eks. utvikling av diftonger til enkle vokaler, især til i (se itakisme), overgang fra musikalsk til ekspiratorisk (trykk-)aksent samt opphevelse av kvantitetsforskjell i vokalsystemet, forskyvning av de aspirerte plosiver ph, th, kh til ustemte spiranter (f, þ, kj el. x) og av de stemte plosiver til de tilsvarende stemte spiranter. Nygresk uttale skiller seg faktisk ikke meget fra uttalen i hellenistisk tid.
Bysantinsk
Den største delen av bysantinsk litteratur er klart arkaiserende (attisistisk) med det resultat at avstanden mellom skrevet og talt språk og mellom leg og lærd ustanselig vokste. Men enkelte tekster viser at tendensene til forenkling av det grammatiske system fortsetter, f.eks. bortfall av dativ og infinitiv. Nygreske dialektforskjeller går i regelen ikke lenger tilbake enn bysantinsk tid.
Nygresk
Nygresk foreligger i tre varianter: 1. lokale dialekter, som faller i to hovedgrupper, nordgresk og sørgresk; 2. katharevusa, det arkaiserende, «rene» skriftspråk, som knytter seg til den strenge tradisjonen fra bysantinsk tid og koine-perioden. Det ble administrasjons- og skolespråk i det nyopprettede greske kongedømme (1830). Katharevusa har fremdeles en sterk stilling innen kirken; 3. dimotiki, «folkespråket», har mange lånord (særlig fra tyrkisk og venetiansk, i mindre grad fra albansk og slavisk), det er standard talemål (bymål), og det brukes i dag i all nygresk skjønnlitteratur.
- Les utdypende artikkel om nygresk.
Transkripsjon
Disse forhold skaper visse problemer ved transkripsjon av gammelgreske ord og især navn. En sterkt kompliserende faktor er dessuten de divergerende og ofte inkonsekvente uttaletradisjoner som har etablert seg innenfor de enkelte nasjonalspråk på dette felt. Disse beror igjen dels på at det i ikke liten grad tas hensyn til vedkommende språks eget lydsystem, dels på det forhold at siden gresk i middelalderen så å si var ukjent i Vest-Europa, ble greske navn overlevert og utbredt i latinsk form og ikke minst med latinsk betoning (f.eks. lat. Socrates for gr. Sokrates, lat. Pericles for gr. Perikles). Full konsekvens i transkripsjon fra gresk er derfor på denne bakgrunn ikke praktisk mulig eller ønskelig. Det system som følges for gammelgresk i dette leksikon er i alt vesentlig en translitterasjon (bokstav for bokstav) og gjenspeiler dermed langt på vei attisk uttale på 400-tallet f.Kr. (dog uten angivelse av vokallengde), men f, som er hellenistisk-nygresk uttale for attisk aspirert plosiv ph og altså en inkonsekvent gjengivelse på norsk i forhold til transkribert th og kh (sml. f.eks. eng. Sophocles, ty. Sophokles), er fast etablert i vesteuropeisk uttaletradisjon.
Når det gjelder markering av trykkstavelse, følges det prinsipp at i kjente gammelgreske navn angis den etablerte, dvs. som oftest latinske betoning, og alltid når det greske navn har endebetoning, som faller unaturlig i norsk (f.eks. Sofokles, Akhillevs, ikke Sofokles, Akhillevs). I mindre kjente navn (grensene er her selvsagt flytende) beholdes mest mulig den greske betoning, unntatt på endestavelser (altså gr. Evdoksos, ikke som lat. Eudoxus, men derimot som lat. Telamon, ikke gr. Telamon); merk at endebetoning bare forekommer ved bortfall av opprinnelig endestavelse i enkelte kjente navn etter fransk-tysk-norsk uttaletradisjon: Athen for Athenai, Homer for Homeros (lat. Homerus), Herodot for Herodotos.
Alfabet
Det greske alfabetet består av 17 konsonanttegn og 7 vokaltegn. Det er utviklet fra en nordvestsemittisk (fønikisk) alfabetskrift i perioden ca. 1000–750 f.Kr. Tegn for konsonanter som ikke fantes i gresk, ble tatt i bruk som vokaltegn. Se alfabet.
Det greske alfabet
| Greske bokstaver | |||
|---|---|---|---|
| Store | Små | Navn | Transkripsjon |
| Α | α | alfa | a |
| Β | β | beta | b |
| Γ | γ | gamma | g |
| Δ | δ | delta | d |
| Ε | ε | epsilon | e (kort) |
| Ζ | ζ | zeta | z |
| Η | η | eta | e (lang) |
| Θ | θ (ϑ) | theta | th |
| Ι | ι | jota | i¹ |
| Κ | κ | kappa | k |
| Λ | λ | lambda | l |
| Μ | μ | my | m |
| Ν | ν | ny | n |
| Ξ | ξ | ksi | ks eller x |
| Ο | ο | omikron | o |
| Π | π | pi | p |
| Ρ | ρ | rho | |
| Σ | σ/ς² | sigma | s |
| Τ | τ | tau | t |
| Υ | υ | ypsilon | y |
| Φ | φ | fi | f |
| Χ | χ | khi | kh |
| Ψ | ψ | psi | ps |
| Ω | ω | omega | o (lang) |
| ' | aspirasjonstegn | h |
Oversikten viser den transkripsjon av greske bokstaver som blir benyttet i leksikonet. Transkripsjonen av såvel gammelgresk som nygresk følger i hovedtrekk denne listen.
1 j i fremlyd foran vokal
2 ς bare i slutten av ord