Fiskeri, ervervsmessig fangst av fisk, skalldyr og bløtdyr. Fiskeri er ved siden av jakt en av de eldste næringsveiene. Det kan skjelnes mellom kystfiske, bankfiske, havfiske og fiske på fjerne farvann; i tillegg kommer ferskvannsfiske (innlandsfiske).
Veksten i de marine fiskerier var meget sterk i 1950- og 1960-årene, og en rekke land investerte i fiskeflåter som fisket så vel ved egne kyster som i internasjonalt farvann. Fiskeriene ble i denne tiden sterkt fokusert ved at veksten i fisket var sterkere enn befolkningsøkningen i verden og bidrog således i økende grad til den samlede matvareforsyning. Det hersket stor optimisme omkring fiskets muligheter til å skaffe mat til befolkningen i de fattigste land.
Gjennom 20-års perioden frem til 1970 ble verdensfangsten mer enn tredoblet, fra 21 mill. tonn til 65 mill. tonn. Denne fangstøkningen ble gjort mulig ved en fiskeflåte med stor mobilitet, hvor fartøyer med produksjonsanlegg om bord (fabrikkskip) kunne forflytte seg etter fiskeressursene uavhengig av hjemlandet. Medvirkende til fangstøkningen var også utviklingen av ny fangstteknologi, hvor særlig kraftblokken fra midten av 1960-årene skapte grunnlag for et svært effektivt ringnotfiske på pelagiske arter.
Som en følge av det dramatiske fallet i fisket etter peruansk ansjoveta i 1970-årene ble tilveksten i de totale fangster sterkt redusert. Da dette fisket på 13,1 mill. tonn brøt sammen i 1970, samtidig med at fisket på andre bestander også sviktet, medførte det økt oppmerksomhet på sviktende ressursforvaltning og overbeskatning. Dette utgjorde bakgrunnen for utviklingen frem mot et nytt forvaltningsregime som gav kyststatene råderett over ressursene ut til 200 nautiske mil.
Verdensfangsten
De siste 50 årene har den totale fangstmengden fra verdens fiskerier økt jevnt, fra knapt 20 mill. tonn i 1950 til over 92 mill. tonn i 2001. De største fiskeriene i dag er etter artene peruansk ansjoveta, alaska pollack (seilignende torskefisk), chilensk hestemakrell og nordøstatlantisk sild. Fra midten av 1990-årene og frem til 2002 har verdensfangstene flatet ut og ligget mellom 90 og 95 mill. tonn. Produksjonen fra oppdrett har også økt formidabelt, fra i underkant av 1 mill. tonn i 1950 til knapt 38 mill. tonn i 2001. Den totale produksjonen var over 130 mill. tonn i 2001. De marine artene utgjorde 98,8 mill. tonn, og av dette var 85 % fangst og 15 % fra oppdrett. Ferskvannsartene utgjorde 31,3 mill. tonn og fordelte seg med 22,6 mill. tonn (72 %) fra oppdrett og 8,7 mill. tonn (28 %) fra fangst.
Viktige bestander og fiskerier
Fisket etter peruansk ansjoveta nådde en topp i 1970 på mer enn 13 mill. tonn, det største fiskeri som verden noen gang har sett. Etter denne toppen kollapset ansjoveta-stammen og forble på et lavmål gjennom første halvdel av 1980-årene. I den senere tid har bestanden igjen vært i sterk vekst og nærmer seg det tidligere bestandsnivået.
Fra først i 1970-årene ble fangstene av alaska pollack det største fisket i verden med 4,6 mill. tonn i 1973. I 2002 var fangstene stadig på et høyt nivå med nesten 3 mill. tonn, men nå var ansjoveta-fisket utenfor Peru igjen blitt det klart største med nesten 10 mill. tonn. I 1973 var de tre viktigste artene alaska pollack, atlantisk torsk og lodde; i 1983 alaska pollack, japanske sardiner og søramerikanske sardiner. I 2002 var de viktigste artene ansjoveta, alaska pollack og chilensk hestemakrell.
I det sørøstlige Stillehavet er den totale produksjonen nå oppe på samme nivået som før sammenbruddet i ansjoveta-fisket i 1970-årene, men artssammensetningen er forandret. Hovedproduksjonen er nå ansjoveta og chilensk hestemakrell. I 1998 hadde fangsten av ansjoveta et nytt sammenbrudd som skyldtes værfenomenet «El Niño», men fangstene har siden økt igjen. Kina er det viktigste landet for innlandsfisk med 83 % av totalproduksjonen (26 mill. tonn) fra oppdrett og fangst i 2001.
En oppbygging av enkelte bestander og en effektiv forvaltning har brakt de årlige totalfangstene opp til et nivå på over 92 mill. tonn i 2001. Om veksten i fiskeoppdrett fortsetter, vil den samlede produksjonen fra fangst og oppdrett kunne komme over 140 mill. tonn ved inngangen til 2010.
Ressursforvaltning
Mange av verdens kommersielt viktige fiskeslag er i dag fullt utnyttet eller overbeskattet. Som en følge av sterk nedgang i flere fiskebestander har mange land innført strenge reguleringstiltak. På den amerikanske stillehavskysten har både Canada og USA vedtatt strenge restriksjoner på fisket. Flere av bunnfiskbestandene i Nord-Atlanteren er fortsatt på et lavt nivå. I Østersjøen har torsk vært gjenstand for så sterkt fiskepress at Det internasjonale havforskningsrådet (ICES) nå har anbefalt totalfredning av torsk i dette området. I Barentshavet har arktisk torsk blitt gjenoppbygd som resultat av forvaltningstiltak innført sist i 1980-årene. I det sørøstlige og sørvestlige Atlanterhavet har nye forvaltningsregimer ført til en gjenoppbygging av flere viktige bestander.
Den viktigste begivenheten i internasjonalt samarbeid for forvaltning av marine ressurser er havrettstraktaten (United Nations Convention on the Law of the Sea), som ble vedtatt 1982 og trådte i kraft fra november 1994, da 60 nasjoner hadde ratifisert traktaten. Traktaten gav kyststatene suveren råderett og forvaltningsansvar over de fornybare ressursene innenfor 200 nautiske mil. I tiåret etter signeringen av havrettstraktaten har de fleste kyststatene oppnådd betydelige gevinster, mens noen få fjernfiskenasjoner mistet fangstgrunnlaget. Utviklingslandenes fangster er fordoblet etter innføringen av 200-mils økonomiske soner.
Innenfor FN arbeides det kontinuerlig for å utvikle et internasjonalt rammeverk som kan legge grunnlaget for en effektiv forvaltning og et ansvarlig fiske. FN-konferansen om fiske på det åpne hav (utenfor 200 nautiske mil) førte til avtalen av 4. desember 1995 som bygger på prinsippene nedfelt i Agenda 21 fra FNs konferanse om utvikling og miljø (Rio-erklæringen). Ifølge denne avtalen skal forvaltningen være basert på vitenskapelig datagrunnlag, føre-var-prinsippet skal gjelde ved gjennomføring av fangst- og reguleringstiltak, og det biologiske mangfoldet skal beskyttes. Et vanskelig gjenstående problem er at fiskefartøyer omregistreres under bekvemmelighetsflagg. For å møte problemer av dette slag arbeides det i FAO (FNs organisasjon for ernæring, fiske og landbruk) for å oppnå internasjonale normer for ansvarlig fiske (Code of Conduct for Responsible Fisheries).
Fiskerinasjoner
Verdensfangstene er konsentrert til relativt få land. Halvparten av samlet fangst og oppdrett kommer fra fem land, og 80 % av verdens fangster tas av 15 nasjoner. Store forandringer har skjedd i fordelingen mellom fiskerinasjonene. Noen slike forandringer skyldes at bestander endres, slik tilfellet er for Peru, som har en økt fangst på 8 mill. tonn over ti år. De økonomiske sonene på 200 nautiske mil tok gradvis bort mye av grunnlaget for fjernfiskeflåten, som særlig Sovjetunionen og Japan hadde bygd opp. Viktig er det også at omfanget av fiskeriene i Kina var betydelig større enn tidligere antatt. Kina fremtrer som verdens klart største fiskerinasjon med over 44 mill. tonn i 2002.
Verdens fiskeflåte
Verdens totale fiskeflåte ekspanderte frem til slutten av 1980-årene, og siden har antallet fartøyer vært forholdsvis stabilt. FNs matvareorganisasjon (FAO) estimerte i 1998 at det var 1,3 mill. dekte og 2,8 mill. udekte fiskefartøyer, hvorav 65 % var uten motor. Tonnasjen for den dekte flåten utgjorde ca. 24 mill. brt. Kina har den klart største flåten med 25 % av verdens samlede tonnasje og 38 % av verdens fartøyer. Russland kommer på en klar andreplass, men er bare halvparten så stor som Kina. Den samlede fangstkapasiteten er for stor i forhold til de begrensede ressursene, noe som fører til et sterkt fiskepress, så vel på kystressursene som på fiskeressursene i internasjonalt farvann (som utgjør 10 % av verdens samlede fiskeressurser). For eksempel har EU beregnet at det er 40 % overkapasitet i EU-flåten.
Handel og konsum
Marine ressurser er en svært viktig proteinkilde for store deler av verdens befolkning, og i særdeleshet for millioner av mennesker i utviklingslandene. Verdens totale behov for fisk til konsum forventes å øke til 112 mill. tonn frem mot år 2010, forutsatt at befolkningstallet øker til ca. 7 milliarder samme år. Det er 12 mill. tonn over nivået fra 2001, da 100 mill. tonn fisk (63 mill. tonn fra fangst og 37 mill. tonn fra akvakultur) gikk til menneskeføde, resten av totalfangsten gikk til produksjon av fiske- og dyrefôr osv.
Det kvantum som årlig og vedvarende vil kunne høstes i de tradisjonelle fiskeriene, inkludert både ferskvanns- og saltvannsfisk, regner man ikke med å kunne øke særlig mye fra dagens nivå, dersom man ikke tar i bruk utradisjonelle metoder. Langtidsutbyttet vil kunne påvirkes noe ved at bestandsforvaltningen bedres, og ved at nedfiskede bestander rehabiliteres. Noe større utbytte vil man også kunne oppnå ved at havbeitevirksomheten intensiveres. I havet er det imidlertid store ressurser som har potensial for å inngå i verdens matvareforsyning. For eksempel er det årlige fangstpotensial av krill anslått til 50 mill. tonn. Japan har drevet et fiske på denne bestanden og arbeidet for å utvikle produkter basert på krill. En global undersøkelse viser at mellom 18 og 39,5 mill. tonn fisk hvert år kastes på havet under fisket som uønsket bifangst. Fiskerienes totale bidrag til dekning av verdens matbehov kan økes ved en forbedring av fiskets selektivitet, slik at man unngår å fiske på ungfisk. Utvikling av produkter og markeder basert på bifangster vil også være nødvendig.
I 2001 gikk ca. 100 mill. tonn fisk direkte til konsum for mennesker. Av dette kom 63 mill. tonn fra fanget fisk og 37 mill. tonn fra akvakultur. For å opprettholde et konsumnivå på 16 kg fisk per person frem mot år 2010, under forutsetning av en forventet befolkningsøkning opp mot 7032 mill. i 2010, vil det kreves ca. 112 mill. tonn konsumfisk. Det innebærer en økning på 12 mill. tonn i forhold til 2001-nivå. Det kan oppnås ved en bedre utnytting av arter som i dag ikke har kommersiell verdi, ved å redusere mengden bifangst og utkast, ved bedre bestandsforvaltning og ved mer selektivt fiskeutstyr m.m. Størstedelen av økningen vil likevel måtte komme fra økt produksjon i akvakultur. Fiskeoppdrett ventes å øke med over 1 mill. tonn årlig i tiden fremover.
Om de norske fiskeriene, se Norge (fiske og fangst). Se også ferskvannsfiske, fiskeoppdrett, fritidsfiske, havbruk, havrett, skalldyroppdrett.
Verdens totalfangst fordelt på noen hovedgrupper av arter
|
|
Fangst 2002 mill. tonn |
| Sildefisk | 22,5 |
| Ulike pelagiske fiskearter | 11,6 |
| Ulike saltvannsfiskearter | 10,7 |
| Peruansk ansjoveta | 9,7 |
| Hvitfisk1 | 8,4 |
| Ferskvannsfiskearter | 7,0 |
| Makrellfisk | 6,1 |
| Blekkspruter | 3,2 |
| Reker | 3,0 |
| Totalt | 93,2 |
1. Torsk, sei, hyse, hoki/hake, alaska pollack (som alene utgjorde ca. 2,7 mill. tonn)
Største fiskerinasjoner
Fangst og oppdrett 2002. Mill. tonn
|
|
2002 |
| Kina | 44,3 |
| Peru | 8,8 |
| India | 6,0 |
| Indonesia | 5,4 |
| USA | 5,4 |
| Japan | 5,3 |
| Chile | 4,8 |
| Thailand | 3,6 |
| Norge | 3,3 |
| Russland | 3,3 |
| Filippinene | 2,5 |
| Island | 2,1 |
| Sør-Korea | 2,0 |
| Vietnam | 2,0 |
| Bangladesh | 1,9 |
| Danmark | 1,5 |
| Mexico | 1,5 |
| Malaysia | 1,4 |
| Myanmar | 1,4 |
| Verden | 133 |