USA (Stat og styresett)(Kart over delstatene) (bilde)
Forfatning og politisk system
USA er en republikansk forbundsstat, sammensatt av 50 enkeltstater med republikansk statsform. I tillegg kommer territorier og enkelte autonome områder (Puerto Rico, Virgin Islands, Guam m.fl.). Det forfatningsmessige grunnlag for forbundet er forbundsforfatningen fra 1787. Den fikk 1791 ti tilleggsbestemmelser, «amendments» (Bill of Rights), og er også senere endret ved en del slike amendments, som likevel, i forhold til konstitusjonens alder, har vært forholdsvis få - i alt 27, den siste i 1992. Det 13. amendment av 1865 avskaffet slaveriet. Til dette knyttet seg et 14. og 15. amendment av 1868 og 1870, som i prinsippet fastslo like rettigheter for hvite og fargede. Det 17. amendment av 1913 innførte direkte valg på USAs senatorer, og 19. amendment av 1920 gav kvinner stemmerett. Forholdet mellom den føderale myndighet og delstatenes uavhengighet har alltid vært grunnleggende i USAs politiske system. Formelt er den føderale makt sterk. Etter forfatningen er alle bestemmelser som ikke uttrykkelig er tillagt føderasjonen, overlatt delstatene. På mange områder utøver forbundet og statene konkurrerende myndighet. De viktigste områder for forbundsstatens myndighet omfatter forholdet til fremmede stater, forsvaret, statsborgerrett, toll og post, pengevesen, handel enkeltstatene imellom, og inntektsbeskatningen (som imidlertid også kan utøves av enkeltstatene). Overlatt enkeltstatene er stort sett den alminnelige lovgivning, men forbundsforfatningen oppstiller først og fremst i de første 10 amendments visse retts- og frihetsprinsipper som enkeltstatenes lovgivning ikke må krenke. Og at så ikke skjer, overvåkes av forbundsstatens høyesterett. Forbundsforfatningen bygger på og har opprettholdt Montesquieus grunnsetning om maktfordelingsprinsippet . I USA eksisterer således ikke det parlamentariske system. Skillet mellom lovgivende, utøvende og dømmende makt er en levende realitet.
Den lovgivende makt i forbundet er hos Kongressen, som består av to kamre, Senatet og Representantenes hus.
Senatet er det mektigste og mest ansette av kamrene og har to medlemmer fra hver av de 50 delstatene. De to senatorer velges direkte for 6 år. Men hvert annet år avgår en tredjedel av Senatets medlemmer, og Senatet fornyes altså aldri i sin helhet. Det kan derfor lett hende at det er et annet politisk flertall i Senatet enn i Representantenes hus. Sammen med og på like linje med dette utøver Senatet lovgivnings-, beskatnings- og bevilgningsmyndighet. Begge kamre har full kompetanse til å foreta endringer i eller forkaste lovforslag som er vedtatt i det annet kammer. Ofte opprettes det som ledd i lovgivningsprosessen felleskomiteer med sikte på å komme frem til omforente forslag. Senatet har 16 faste komiteer. Senatet må også med 2/3 flertall samtykke til inngåelse av traktater, men presidenten har vide fullmakter i utenrikssaker, bl.a. som militær øverstkommanderende. Senatet må også samtykke i presidentens utnevnelse av høyere embetsmenn, bl.a. medlemmene av regjeringen og dommerne i USAs høyesterett. Senatets kontroll med utnevnelsen av embetsmenn omfatter imidlertid ikke de «personlige utsendinger» som presidenten sender til utlandet. Videre er det Senatet som, hvis Representantenes hus reiser anklage (Impeachment), fungerer som riksrett, og som i denne egenskap med 2/3 flertall kan erklære uskikket og fjerne enhver sivil tjenestemann innenfor forbundsstaten. Formann for Senatet er USAs visepresident, men han har bare stemmerett når stemmene står likt.
Representantenes hus, som i sin helhet fornyes etter valg hvert annet år, velges ved direkte valg i enmannskretser som sammensettes på grunnlag av folkemengden ifølge folketelling hvert 10. år. Det har 435 medlemmer, og fordelingen gjenspeiler delstatenes folketall: Alaska, Delaware, Dakota-statene, Montana, Vermont og Wyoming velger bare én representant, mens de største (f.o.m. 2002) er California (53), Texas (32), New York (29), Florida (25) Pennsylvania (19) og Illinois (19). Representantenes hus har 21 faste komiteer, der lederne tradisjonelt blir utpekt på grunnlag av ansiennitetsprinsippet, noe som har møtt økende kritikk. Møtene ledes av en Speaker,som velges av og blant representantene for flertallspartiet. Representantenes hus deler som nevnt lovgivningsmyndigheten m.m. med Senatet. Begge kamre må være enige dersom f.eks. en lov skal vedtas. Men selv om kamrene har vedtatt et lovforslag, er det likevel ikke ubetinget at forslaget får lovs kraft. Presidenten kan nedlegge veto mot det, og har han gjort det, kan vedkommende lov ikke få gyldighet med mindre den på ny vedtas av begge kamre, og da med 2/3 flertall i dem begge, noe som bare sjelden vil kunne oppnås. Endringer i forbundsforfatningen krever 2/3 flertall i begge kamre, eller i et spesielt innkalt nasjonalkonvent, og dessuten må de vedtas av 3/4 av enkeltstatenes lovgivningsmyndigheter eller av spesielt innkalte enkeltstatskonventer.
Den utøvende makt er hos presidenten. Denne velges for fire år og tiltrer sitt embete 20. jan. i året etter valgåret. Han kan gjenvelges, men etter forfatningsbestemmelsene fra 1951 (som stadfestet en praksis som eneste gang ble brutt av Franklin D. Roosevelt) bare én gang, og ikke hvis han har trådt inn i embetet ved presidentens bortfall og har innehatt det mer enn to år; i så fall kan han bare velges én gang. Presidentvalget foregår formelt indirekte. Velgerne kårer valgmenn; hver stat har så mange som den har representanter i Senatet og Representantenes hus til sammen; valgmennene velger igjen presidenten. I praksis stemmer likevel velgerne direkte på partienes presidentkandidater. Det har imidlertid forekommet at den valgte president ikke har vært den som har oppnådd flest stemmer (1824, 1876, 1888 og 2000). For å kunne velges til president må man være født i USA og minst 35 år gammel. Samtidig med presidenten velges visepresidenten, som er Senatets president. Han overtar presidentembetet dersom presidenten faller fra, noe som har skjedd en rekke ganger. Dersom begge faller fra, vil presidentfunksjonene bli ivaretatt av Representanthusets Speaker.
I de fire år presidentens funksjonstid varer, sitter han urokkelig og kan bare fjernes gjennom riksrettsprosess. Riksrettsanklage til avskjedigelse av en president har bare vært reist én gang, 1868 mot Andrew Johnson, og da oppnådde man ikke flertall. I 1974 ble det tatt skritt for å reise riksrettssak mot president Richard Nixon. Han sa imidlertid fra seg sitt embete før det kom til sak. I 1998-99 ble det reist riksrettssak mot president Clinton for angivelig å ha løyet under ed. Clinton ble imidlertid frifunnet. Presidenten har høyeste kommando over de væpnede styrker og velger fritt sin regjering (men må ha Senatets godkjenning). Presidenten er også regjeringssjef; regjeringen har for øvrig (2006) 15 medlemmer som ivaretar tradisjonelle regjeringsoppgaver som utenrikssaker (Secretary of State), finans-, forsvars-, justis-, innenriks-, helsesaker osv. Sjefen for Justisdepartementet er Attorney General, som også utøver funksjoner som andre steder tilligger riks- og regjeringsadvokater. Statsrådene hører direkte under presidenten, som når som helst kan avskjedige dem. De er ikke ansvarlige overfor Kongressen (hvor de ikke har lov til å møte), men bare overfor presidenten. Ordningen er dermed helt forskjellig fra den som vanlig hersker i parlamentarisk styrte land. Betydelige oppgaver er også lagt til presidentens egen stab (Executive Office), som ikke tilhører regjeringen. I tillegg til de nevnte forvaltningsorganer finnes ca. 60 såkalte frittstående direktorater (Independent Agencies).
Om den dømmende makt, se nedenfor (Rettsvesen).
Enkeltstatene har sine egne forfatninger, som gjennomgående likner forbundsforfatningen, særlig når det gjelder statsmaktenes struktur. Hver stat har en guvernør, en lovgivende forsamling og et eget rettsvesen. Bortsett fra i Nebraska er alle staters lovgivende forsamlinger delt i to kamre, et førstekammer (Senatet) og et annetkammer. Nebraska har siden 1937 hatt ett-kammersystem. Begge kamre velges ved direkte valg, men senatorene er færre i antall idet deres valgdistrikter er to til tre ganger større enn de andre representanters valgdistrikter. I 37 av statene velges senatorene for en 4-års periode, mens representantene til annetkammeret velges for en kortere periode; i 45 av statene for 2 år. Enkeltstatenes lovgivende forsamlinger har kompetanse på alle felter som ikke positivt er lagt til forbundsstaten, f.eks. (med få unntak) hele strafferettspleien, sivilretten, prosesslovgivningen, næringslovgivningen, transport og handel innenfor enkeltstatens grenser, undervisning samt enkelte deler av helse- og sosialvesenet.
Guvernørene velges ved direkte valg, og deres funksjonstid varierer fra 2 til 4 år. Disse er enkeltstatenes regjeringssjefer. I alle stater bortsett fra North Carolina har guvernøren vetorett overfor lovforslag vedtatt av den lovgivende forsamling; dette veto kan omstøtes, i enkelte stater med simpelt flertall, og i andre stater med 3/5 eller 2/3 flertall i begge kamre. I enkelte stater velges en vise-guvernør (Lieutenant-Governor), som er president i Senatet og som i tilfelle guvernørens tilbaketredelse eller bortfall trer inn som ny guvernør. Om enkeltstatenes dømmende makt, se nedenfor (Rettsvesen).
Administrativ inndeling
Det lokale selvstyre er veletablert i USA, men sammenlignet med enkeltstatene er dets struktur langt mer forskjelligartet. Hovedenheten er fylket (county), ca. 3000; innenfor hvert fylke finnes mindre enheter, slik som by- og tettstedskommuner (municipalities) og herreder (townships), hver med sin egen administrasjon. Det fins også særkommuner, som skoledistrikter.
Det er opp til hver enkelt stat å forme innholdet av det lokale selvstyret. På fylkesnivå omfatter dette imidlertid som oftest kompetanse til å utferdige politiforskrifter, rettshåndhevelse, bygging og vedlikehold av mindre veier, bevilgnings- og beskatningsmyndighet, administrering av visse former for sosialstønad og i enkelte stater, særlig i sør, drift av skoler.
District of Columbia ble avstått av delstaten Maryland i 1791 for å gi plass til forbundsmyndighetene. D.C. ble opprinnelig styrt direkte av den føderale regjering, men fikk 1967 et lokalstyre med en presidentutnevnt commissioner og et byråd. I 1973 ble det innført en ordning med valgt ordfører og byråd, og i 1974 fikk disse organer lovgivningsmyndighet i lokale saker. Innbyggerne i D.C. fikk i 1961 stemmerett ved forbundsvalg. I D.C. finnes både Court of Appeals og District Court, som begge er forbundsdomstoler.
Rettsvesen
Rettsvesenet i USA er komplisert som følge av forholdet mellom delstatene og føderasjonen. Sentrale deler av rettssystemet, særlig privatretten, strafferetten og prosessen, hører under enkeltstatene, og det er således 50 forskjellige rettssystemer. I tillegg kommer den føderale lovgivning, bl.a. konkursrett, sjørett, panterett og opphavsrett. På den offentlige retts område (anti-trustlovgivning, skattelovgivning, priskontroll, arbeidslovgivning m.m.) har forbundslovgivningen fått en stadig bredere plass, noe som til tider har ført til konstitusjonelle konflikter. Uoversiktligheten i rettsstoffet og ulempene ved de avvikende rettsregler har gitt opphav til arbeid for kodifikasjon og for ensartet lovgivning (uniform acts).
Den dømmende makt i forbundsstaten er etter forfatningen lagt til USAs høyesterett (Supreme Court) og andre forbundsdomstoler. Høyesterett består av justitiarius (Chief Justice) og åtte dommere, som presidenten utnevner på livstid etter at Senatets godkjennelse foreligger.
Under høyesterett står ankedomstolene (Courts of Appeals) og dernest distriktsdomstolene (District Courts). USA er inndelt i 12 domssogn, og hvert domssogn i rettskretser, i alt 94. I hvert domssogn finnes én ankedomstol, og hver av de 50 enkeltstater sorterer under ett av disse. Det er én distriktsdomstol i hver rettskrets. I hver enkeltstat er det minst én distriktsdomstol. Deres avgjørelser kan i alminnelighet ankes til ankedomstolene, som dessuten fungerer som ankeinstans for en rekke vedtak fattet av forbundets forvaltningsorganer.
I tillegg finnes enkelte spesialdomstoler. Av disse kan nevnes Court of Federal Claims, som behandler erstatningskrav mot forbundsstaten; Customs Court, som bl.a. behandler klassifiseringsspørsmål vedrørende importvarer, og Court of Customs and Patent Appeals, som er ankeinstans for avgjørelser fattet av Customs Court, patentkontoret (Patent Office) og tolldirektoratet (Tariff Commission).
Enkeltstatene har sine egne rettssystemer og domstolsordninger med kompetanse på alle rettsområder som er tillagt enkeltstatene, både privatrettslig og strafferettslig. For eksempel er dødsstraff innført i en lang rekke, men ikke alle stater, da avgjørelsen er overlatt den enkelte stat. Avgjørelser truffet av enkeltstatenes høyeste domstoler kan ankes inn for USAs høyesterett. Domstolsstrukturen i enkeltstatene er svært lik den man finner på forbundsstatsplan. De øverste domstoler kalles i alminnelighet Supreme Court eller Court of Appeals. Dommerne er oftest valgte, men i enkelte stater utnevnes de av guvernøren, som regel etter at enkeltstatens senat har godkjent vedkommende. I enkelte stater har man en mellominstans som dels er ankeinstans og dels førsteinstans i viktigere saker. På laveste trinn finner man Justices' Courts eller, i større byer, Municipal Courts for mindre saker, og County Courts eller andre lignende domstoler som prøver mer viktige saker. Mange stater har dessuten spesialdomstoler, slik som Probate Courts (skifteretten), Juvenile Courts (ungdomsdomstol) og Courts of Small Claims (erstatningsdomstol).
Nasjonalsang
USAs nasjonalsang, som gjerne blir kalt The Star-Spangled Banner, ble skrevet av en ung sakfører fra Maryland, Francis Scott Key, som befant seg på en slupp på havna i Baltimore 13. september 1814, da engelske krigsskip angrep Fort McHenry. Fortet holdt stand til tross for harde engelske angrep i løpet av natten. Dette inspirerte Key til å skrive sangen, som snart ble meget populær. I 1931 ble den av Kongressen gjort til offisiell nasjonalsang. Melodien er fra en gammel engelsk drikkevise.
Mynt, mål og vekt
Myntenheten
Myntenheten er amerikansk dollar (symbol $, valutakode USD) à 100 cents.
Fra 1853 hadde USA gullmyntfot med 1,672 g fint gull per dollar. I 1878 ble det innført dobbeltmyntfot (gull og sølv). Gullinnløsningen ble suspendert under bankkrisen 1933. Samtidig ble sirkulerende gullmynt inndratt og eksportforbud for gull innført. 1934 ble dollarens gullinnhold redusert med vel 40 %; dette gav en ny gullpris på 35 dollar per unse, en pris som ble opprettholdt til den såkalte «dollarkrisen» høsten 1971, som førte til at forbindelsen mellom dollar og gull ble de facto opphevet (formelt vedtatt 1978).
Som følge av USAs økonomisk dominerende stilling etter 1945 knyttet mange land sine pengesystemer til dollarkursen, og amerikanske dollar er fortsatt det mest brukte betalingsmiddel i internasjonal handel.
Sirkulerende mynt er 1 dollar, 50 cents, 25 cents og 10 cents (dime) i sølv, 5 cents (nickel) i nikkel og 1 cent i bronse. I gull ble det tidligere utmyntet 20 dollar (double eagle), 10 dollar (eagle), 5 dollar (half-eagle) og 2½ dollar (quarter-eagle).
Sedlene utgis av 12 regionale Federal Reserve Banks (1, 2, 5, 10, 20, 50 og 100 dollar). Øvrige seddelsystemer finnes og er lovlig betalingsmiddel, men disse, samt sedler i større verdier (500–10 000 dollar) utgis ikke mer og trekkes etter hvert ut av omsetningen.
Mål og vekt
Britisk mål og vekt er mest brukt, fra 1960 med internasjonal yard og pound som grunnenheter for lengdemål og vekt. I rommål avviker de amerikanske fra de britiske slik at 1 amerikansk bushel = 0,969 imperial bushel (= 35,29 l) og 1 amerikansk gallon = 0,833 imperial gallon (=3,79 l). Istedenfor den britiske hundredweight (cwt) på 112 lb brukes short hundredweight på 100 lb. Britisk ton på 2240 lb kalles long ton og er i begrenset bruk. Short ton er 2000 lb.
Legalt er metersystemet (SI-enheter) likestilt med det britiske, og det forberedes en alminnelig overgang til dette. I vitenskap og på andre spesielle felter anvendes allerede SI-enheter.
Internasjonale forbindelser
USA er medlem av bl.a. FN og har fast plass i Sikkerhetsrådet, videre av de fleste av FNs særorganisasjoner,Verdensbanken, NATO, Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa (OSSE), OECD, APEC og Organisasjonen av amerikanske stater. USA deltar på G 8-møtene.
USA er representert i Norge ved sin ambassade i Oslo, mens Norge er representert i USA ved sin ambassade i Washington D.C., generalkonsulater i Chicago, Los Angeles, Miami, Minneapolis, Houston, New York og San Francisco, samt konsulater og visekonsulater i en rekke amerikanske byer.
Forsvar
Presidenten er øverstkommanderende for de væpnede styrker. Ved National Security Act ble hær, marine og flyvåpen i 1947 stilt under en felles forsvarsminister (Secretary of Defense). De tre forsvarsgrener har egne departementer ledet av ministere som er underlagt forsvarsministeren. Det høyeste organ for forsvarsspørsmål er forsvarsrådet (National Security Council). USAs president er formann i rådet, som for øvrig består av visepresidenten, ministere med særlig tilknytning til forsvarsspørsmål og formannen i forsvarets sjefsnemnd (Joint Chiefs of Staff). Forsvarets mobiliseringsnemnd (Office of Civil and Defense Mobilization) er et rådgivende organ for USAs president i spørsmål vedrørende sivilforsvaret, militær mobilisering og krigsforberedelser for det sivile samfunn. Forsvarets sjefsnemnd består av formannen, som er utpekt av USAs president, forsvarsgrensjefene og sjefen for marinekorpset (US Marines). Sjefsnemndas oppgave er å være militært rådgivningsorgan for presidenten og forsvarsministeren og lede den strategiske planlegging. I USA er militærtjenesten basert på frivillighet. USA er medlem av NATO.
Kjernefysiske våpen
Presidenten alene har ansvaret for å utløse bruken av kjernefysiske våpen. Dette gjelder uansett om disse våpen er strategiske eller taktiske. De strategiske kjernevåpenstyrker kan inndeles i offensive og defensive styrker. De offensive sjøstridskrefter utgjøres hovedsakelig av 16 atomdrevne undervannsbåter av Ohio-klassen som kan avfyre Trident I (C–4)- og Trident II (D–5)-missiler. Under Air Combat Command hører 550 interkontinentale ballistiske missiler av typene Minuteman LGM-30G og Peacekeeper LGM-118A. Reduksjoner i de strategiske atomvåpen skjer i henhold til START-avtalene. USA hadde i 2004 ca. 5900 kjernevåpenstridshoder. Antall stridshoder skal reduseres til 3500.
De defensive kjernevåpenstyrker kommer operativt under den nordamerikanske luftforsvarskommando (NORAD, North American Aerospace Defense Command), en felles amerikansk-kanadisk organisasjon med hovedkvarter i Colorado. Styrken omfatter avskjæringsjagere og fly for tidlig luftvarsling (AEW). NORAD har også flere andre varslingssystemer som omfatter både satellitter og kompliserte bakkestasjoner.
Hæren
Hærdepartementet (Department of the Army) ledes av hærministeren (Secretary of the Army)), som er foresatt for sjefen for hæren (Chief of Staff Army). Forsvarsgrenens forvaltning og administrasjon forestås primært av hærdepartementet, mens de rent militære spørsmål hører under sjefen for hæren, som samtidig er hærministerens primære rådgiver. Hærens styrke er 485 500, medregnet 71 400 kvinner (2004). I krig eller krise kan man innkalle den regulære hærreserven (Army Reserve) på 358 100 personer og hærens nasjonalgarde (Army National Guard) på 355 900. Foruten styrkene i det kontinentale USA har hæren 112 000 i Europa og styrker i Stillehavsområdet, Asia, Midtøsten og Karibiske hav/Latin-Amerika. Hæren har egne fly og helikoptre for å sikre den taktiske mobilitet.
Marinen
Marinedepartementet (Department of the Navy) ledes av marineministeren (Secretary of the Navy), som er foresatt for sjefen for marinen (Chief of Naval Operations) og sjefen for marinekorpset (Commandant of the Marine Corps), som begge er militære rådgivere for marineministeren. Marinens personellstyrke er 385 400; personellstyrken for marinekorpset er 173 400. Marinen har 129 større overflatefartøyer (bl.a. 27 kryssere, 35 fregatter og 55 jagere) og 54 angrepsubåter. I tillegg kommer ovennevnte undervannsbåter med offensive kjernevåpen. Marinen har egne flystyrker og 12 hangarskip. Marinen har et betydelig antall fartøyer i reserven.
Kystvakten
US Coast Guard hører i fred under samferdselsdepartementet, men går i krig inn som en del av marinen. Kystvakten har en personellstyrke på 40 000 og 147 fartøyer.
Flyvåpenet
United States Air Force ble selvstendig forsvarsgren i 1947. Flydepartementet (Department of the Air Force) ledes av flyministeren (Secretary of the Air Force), som er foresatt for sjefen for flyvåpenet (Chief of Staff Air Force). Flyvåpenet har en personellstyrke på 370 000. Antall fly utgjør ca. 4000 (av disse er 208 bombefly og 3300 jagerfly/kampfly). I tillegg kommer flyvåpenets nasjonalgarde (Air National Guard) med en personellstyrke på 108 000 mann og ca. 1400 fly, og den sivile reserveluftflåte som omfatter frakt- og passasjerfly. Flyvåpenet er inndelt i kommandoer både etter funksjon og geografisk plassering. Foruten styrkene i det kontinentale USA har flyvåpenet styrker i Europa (USAFE), Stillehavsområdet (PACAF), Alaska og Midtøsten.
Delstater og områder
|
|
Opptatt i unionen | Hovedstad | Areal km² | Innb. 2007 |
| NORDØSTSTATENE | 469 652 | 54 688 350 | ||
| New England | 186 472 | 14 264 150 | ||
| Maine (ME) | 1820 | Augusta | 91 652 | 1 317 200 |
| New Hampshire (NH) | 1776 | Concord | 24 219 | 1 315 800 |
| Vermont (VT) | 1791 | Montpelier | 24 903 | 621 250 |
| Massachusetts (MA) | 1776 | Boston | 27 337 | 6 449 800 |
| Rhode Island (RI) | 1776 | Providence | 4 002 | 1 057 800 |
| Connecticut (CT) | 1776 | Hartford | 14 359 | 3 502 300 |
| Mellomatlantiske stater | 283 180 | 40 424 200 | ||
| New York (NY) | 1776 | Albany | 141 300 | 19 297 700 |
| New Jersey (NJ) | 1776 | Trenton | 22 590 | 8 685 900 |
| Pennsylvania (PA) | 1776 | Harrisburg | 119 290 | 12 440 600 |
| NORDRE SENTRALSTATER | 2 128 365 | 66 388 650 | ||
| Nordøstre sentralstater | 780 549 | 46 338 150 | ||
| Ohio (OH) | 1803 | Columbus | 116 105 | 11 466 900 |
| Indiana (IN) | 1816 | Indianapolis | 94 328 | 6 345 300 |
| Illinois (IL) | 1818 | Springfield | 150 008 | 12 852 550 |
| Michigan (MI) | 1837 | Lansing | 250 466 | 10 071 800 |
| Wisconsin (WI) | 1848 | Madison | 169 642 | 5 601 600 |
| Nordvestre sentralstater | 1 347 816 | 20 050 500 | ||
| Minnesota (MN) | 1858 | Saint Paul | 225 182 | 5 197 600 |
| Iowa (IA) | 1846 | Des Moines | 145 755 | 2 988 000 |
| Missouri (MO) | 1821 | Jefferson City | 180 546 | 5 878 400 |
| North Dakota (ND) | 1889 | Bismarck | 183 123 | 639 700 |
| South Dakota (SD) | 1889 | Pierre | 199 743 | 796 200 |
| Nebraska (NE) | 1867 | Lincoln | 200 357 | 1 774 600 |
| Kansas (KS) | 1861 | Topeka | 213 110 | 2 776 000 |
| SØRSTATENE | 2 382 651 | 110 454 700 | ||
| Søratlantiske stater | 758 869 | 57 860 150 | ||
| Delaware (DE) | 1776 | Dover | 6 447 | 864 800 |
| Maryland (MD) | 1776 | Annapolis | 32 134 | 5 618 300 |
| District of Colombia (DC) | – | Washington | 176 | 588 300 |
| Virginia (VA) | 1776 | Richmond | 110 792 | 7 712 100 |
| West Virginia (WV) | 1863 | Charleston | 62 758 | 1 812 000 |
| North Carolina (NC) | 1776 | Raleigh | 139 396 | 9 061 000 |
| South Carolina (SC) | 1776 | Columbia | 82 901 | 4 407 700 |
| Georgia (GA) | 1776 | Atlanta | 153 952 | 9 544 750 |
| Florida (FL) | 1845 | Tallahassee | 170 313 | 18 251 200 |
| Sørøstre sentralstater | 475 042 | 17 944 850 | ||
| Kentucky (KY) | 1792 | Frankfort | 104 664 | 4 241 500 |
| Tennessee (TN) | 1796 | Nashville/Davidson | 109 158 | 6 156 700 |
| Alabama (AL) | 1819 | Montgomery | 135 776 | 4 627 850 |
| Mississippi (MS) | 1817 | Jackson | 125 444 | 2 918 800 |
| Sørvestre sentralstater | 1 148 740 | 34 649 700 | ||
| Arkansas (AR) | 1836 | Little Rock | 137 741 | 2 834 800 |
| Louisiana (LA) | 1812 | Baton Rouge | 134 273 | 4 293 200 |
| Oklahoma (OK) | 1907 | Oklahoma City | 181 049 | 3 617 300 |
| Texas (TX) | 1845 | Austin | 695 677 | 23 904 400 |
| VESTSTATENE | 4 817 026 | 70 147 000 | ||
| Fjellstatene | 2 236 759 | 21 411 000 | ||
| Montana (MT) | 1889 | Helena | 380 849 | 957 900 |
| Idaho (ID) | 1890 | Boise City | 216 457 | 1 499 400 |
| Wyoming (WY) | 1890 | Cheyenne | 253 349 | 522 800 |
| Colorado (CO) | 1876 | Denver | 269 619 | 4 861 500 |
| New Mexico (NM) | 1912 | Santa Fé | 314 939 | 1 969 900 |
| Arizona (AZ) | 1912 | Phoenix | 295 276 | 6 388 800 |
| Utah (UT) | 1896 | Salt Lake City | 219 901 | 2 645 300 |
| Nevada (NV) | 1864 | Carson City | 286 369 | 2 565 400 |
| Stillehavsstatene | 2 580 267 | 48 736 000 | ||
| Washington (WA) | 1889 | Olympia | 184 672 | 6 468 400 |
| Oregon (OR) | 1859 | Salem | 254 820 | 3 747 500 |
| California (CA) | 1850 | Sacramento | 424 001 | 36 553 200 |
| Alaska (AK) | 1959 | Juneau | 1 700 138 | 683 500 |
| Hawaii (HI) | 1959 | Honolulu | 16 636 | 1 283 400 |
| ANDRE OMRÅDER | 10 682 | 4 379 500 | ||
| Puerto Rico (PR) | (1898) | San Juan | 9 044 | 3 942 400 |
| Virgin Islands (VI) | (1917) | Charlotte Amalie | 390 | 109 800 |
| Guam (GU) | (1898) | Agaña | 561 | 175 900 |
| American Samoa (AS) | (1900) | Pago Pago | 218 | 64 800 |
| Northern Mariana Islands | Saipan | 469 | 86 600 |