Tempelprostitusjon, prostitusjon hvor kvinner (i enkelte kulturer også menn) er knyttet til templer der deres seksuelle tjenester utgjør en del av det kultiske liv. Vanligvis er det et skarpt skille mellom sakral og profan prostitusjon, et skille som ble gjort allerede av Hammurabi (ca. 1792–1750 f.Kr.) i hans lover. Skikken var utbredt i de fororientalske kulturene, f.eks. i Mesopotamia. Allerede i sumeriske tekster fra det 3. årtusen f.Kr. omtales kvinnelige prostituerte knyttet til gudinnen Innanas tempel. Også i det gamle Israel fantes det prostituerte ved tempelet i Jerusalem, i alle fall frem til 500-tallet f.Kr. I India var tempelprostitusjon en årtusengammel institusjon. Hinduismens hellige prostituerte kaltes devadasi, «Gudens tjenerinner», og omtales i litteraturen med stor respekt. Ved det store tempelet til guden Vishnu i Puri har det vært devadasier helt til de siste tiår.
Kvinnelige tempelprostituerte synes å være blitt sett på som legemliggjørelsen av den store Gudinnen (f.eks. Innana/Istar i mesopotamisk religion), men deres seksualitet har ikke vært knyttet til deres egen fruktbarhet. De kvinnelige tempelprostituerte skulle ikke få barn, og mannlige prostituerte var oftest evnukker. Ved å ofre sin egen fruktbarhet til den guddom som er kilden til all fruktbarhet, sikret de tempelprostituerte hele samfunnets velferd og velstand.