Pontius Pilatus var romersk landshøvding i Judea 26-36 e.Kr. Han var altså landshøvding da Jesus ble korsfestet. Ifølge alle de fire evangeliene var det han som avsa dødsdommen over Jesus. Derfor er han også nevnt i den apostoliske trosbekjennelsen. Pilatus er omtalt i samtiden hos de jødiske forfatterne Josefus og Filon som en ubøyelig, grådig og grusom hersker. I de kanoniske evangeliene fremstilles han derimot som en rimelig, men svak mann, som egentlig ville frikjenne Jesus. Antagelig har ikke hans relativt langvarige styre vært spesielt turbulent, men det romerske styre førte uvegerlig til flere sammenstøt med jødene, muligens forsterket av et antisemittisk innslag hos Pilatus. Pilatus ble avsatt av sine romerske overordnede, og begikk siden selvmord.
I den senere kirkelige tradisjon finner vi en tendens til å svekke Pilatus' og dermed romermaktens ansvar for Jesu død, ofte med en tilsvarende understrekning av jødenes skyld. Hos Tertullian er Pilatus blitt en kristen. De apokryfe Pilatusaktene (se Nikodemusevangeliet) fremstiller Pilatus' rolle i rettergangen mot Jesus basert på en utbrodering av evangelienes beretning.