Den egyptiske dødeboken, eller "boken for å gå ut i dagen" som egypterne kalte den, var en samling tekster med tilhørende vignetter som ble brukt i private graver i Egypt fra Det nye riket (ca. 1539-1077 f.v.t.) og fremover. Tradisjonen med å la den døde få med seg en tekstsamling i graven går tilbake til Pyramidetekstene som ble hugget inn i de kongelige gravkammer i pyramidene. Pyramidetekstene er først attestert fra graven til kong Wenis (ca. 2321-2306 f.v.t.). Mye av det samme stoffet gikk igjen i Kistetekstene som ble skrevet på innsiden av kistene i embedsstandens graver i Det midtre riket (ca. 1980-1760 f.v.t.). Dødeboken utgjør en tredje revisjon av dette korpuset. Selv om mange tekster er lagt til og andre trukket fra i løpet av århundrene, kan de fleste kapitlene i dødeboken spores tilbake Kistetekstene. Noen kan føres helt tilbake til Pyramidetekstene.
Dødeboken er ikke en bok i ordets moderne betydning, men en tekstsamling bestående av 192 mer eller mindre uavhengige kapitler. Tekstene kan karakteriseres som bønner, hymner eller ritualtekster, og omfatter en rekke ulike temaer knyttet til døden og etterlivet. Noen kapitler handler om beskyttelse av mumien og kroppens integritet og funksjonalitet i det hinsidige. Andre handler om hindringene og transformasjonene den døde skal utsettes for på reisen gjennom underverdenen, og på den endelige domfellelsen som venter i tronsalen til Osiris, kongen i underverdenen. Dødeboken gir detaljerte beskrivelser av geografien i underverdenen og hvordan man tenkte seg det salige etterlivet som en tilstand av frihet i samkvem med guder og forfedre.
Dødeboken utgjorde et fast element i gravutrustningen i elitegraver i Det nye riket, mest karakteristisk som et utvalg kapitler nedtegnet på en papyrusrull. Papyrusen kunne oppbevares i en spesiell beholder formet som en gud, eller den kunne brettes over den døde inne i kisten. En av de mest komplette dødebøkene som er funnet tilhørte Ani, en kongelig skriver som levde i det 19. dynasti (ca. 1292-1191 f.v.t.). I utrullet tilstand var Anis Papyrus nesten 24 meter lang, dekket med hieroglyfiske tekster og fargerike vignetter. Papyrusen er i dag utstilt i The British Museum i London, oppdelt i 37 ark. Anis papyrus er publisert i bokform (Faulkner et al. 1998), og kan også studeres på British Museum sin database på nettet: http://www.britishmuseum.org/research/search_the_collection_database.aspx
Kapitler fra dødeboken, med eller uten vignettene, figurerte også andre steder i gravutrustningen, som på amuletter, i kistedekorasjonene, på liksvøpet osv. Senere i Det Nye riket kunne Dødeboken også figurere i veggmalerier inne i gravkammeret, og ble også tatt i bruk i den kongelige gravutrustningen. For eksempel er flere kapitler fra dødeboken brukt i dekorasjonene på kistene og sarkofagene til barnekongen Tutankhamon.
Bibliografi:
*Naguib, Saphinaz-Amal og Eldrid Johansen (red) 2001: Den egyptiske dødeboken og tekster om livets vei. I serien 'Verdens hellige skrifter'. De norske bokklubbene.
*Faulkner, Raymond et al. 1998: The Egyptian Book of the Dead. The book of going forth by day. Chronicle Books, San Francisco.
*Allen, Thomas G. 1960: The Egyptian Book of the Dead. Documents in the Oriental Institute Musuem at the University of Chicago. The University of Chicago Oriental Institute Publications
82.
*Kemp, Barry J. 2008: How to read the Egyptian Book of the Dead. W. W. Norton, New York.