Krabber, infraorden av storkreps i ordenen tifotkreps; Decapoda.
Krabbene er den mest tallrike gruppe av tifotkreps. De aller fleste arter er marine, men det finnes også krabber i ferskvann og noen få på land, særlig i tropiske strøk. Bevegelsen hos de voksne krabbene er meget karakteristisk, idet de krabber sidelengs, særlig når de beveger seg fort. Men noen kan også både forlengs og baklengs.
Bygning
De har bredt og kraftig utviklet skjold (carapax) som dekker hele hode- og brystpartiet. Kroppens lemmer i brystpartiet er utviklet til gangføtter. Bakkroppen (halepartiet) er liten og ligger inn under kroppen. Følehornene og øyestilkene er små og kan legges inn i groper i forkanten av skjoldet. Den bakerste delen av de tre par kjeveføttene har store, plateformede ledd som dekker de forreste kjeveføttene og den forholdsvis lille inngangen til gjellehulen. Klosakser finnes bare på det første paret av gangføttene. Utførselsåpningen for kjønnsorganene ligger hos hannkrabben på basisleddet av 5te gangfotpar, hos hunnkrabben på det 3dje gangfotparet. Bakkroppen har ikke noen halevifte, og haleføttene er sterkt redusert. Hunnkrabben har fire par haleføtter som eggene blir festet på; hannkrabben, som har smalere haleparti, har bare to par, og disse tjener som paringsorganer. Åndingen foregår med gjeller, som sitter på sidene under skjoldet.
Utvikling
Krabben kommer ut av egget som en zoëa-larve, hvor skallet har lange torner, og kjeveføttene brukes til svømming. Fra dette stadiet går den over i megalopa-stadiet, hvor også de andre lemmene er godt utviklet. Dyret har da omtrent de voksnes kroppsform, bortsett fra halen, som er kraftigere og rettet bakover, og haleføttene, som er kraftige svømmeføtter, likesom hos rekene. Ved overgangen til det følgende voksne utviklingsstadiet vokser forkroppen meget sterkere enn halepartiet, som svinner inn og bøyes inn under kroppen samtidig som dyret nå går over til å leve på bunnen.
Krabbene fortsetter å øke i størrelse også som voksne, og dette skjer ved skallskifte; et nytt og større skall anlegges etter å ha kastet av det gamle. I den første tiden etter skiftet er skallet mykt.
Systematikk, utbredelse
Infraordenen omfatter over 6800 arter fordelt på 93 fossile og nålevende familier. De eldste fossile funn av krabber er fra Jura. Selv om de hører til en annen infraorden, trollkreps (Anomura), kalles også trollkrabber og porselenskrabber for "krabber".
Det lever tredve arter av krabber langs norskekysten. I strandområdet finner vi den lille strandkrabben overalt. Den har fem spisse tenner på hver side langs forkanten av skjoldet. Taskekrabben blir 30 cm bred og har ni avrundede, lite framtredende tenner på hver side langs kanten av skjoldet. Den lever på litt dypere vann og er av stor økonomisk betydning. Den blir fanget og spist i stor utstrekning. Noen av de andre krabbene i Norge blir benyttet som agn. På grunt vann lever også stankelbeinkrabber, som kan minne om store edderkopper, og maskerings- eller pyntekrabben med mer pæreformet, trekantet skjold. Den fester alger på skjoldet så den blir mindre synlig i algeskogen. Svømmekrabbene ligner strandkrabben, men det bakerste fotparet er svømmeføtter med bladformede endeledd. Den lille ertekrabben, Pinnotheres pisum, lever i kappehulen hos store muslinger, særlig blåskjell og oskjell.
Vinkekrabbene har fått sitt navn fordi hannkrabbene fekter (vinker) med den ene, meget store klosaksen når de beveger seg. De lever i varmere land og det gjør også de tropiske landkrabbene, som lever i jordhull o.l., og bare søker til sjøen for å legge egg. Enkelte krabbearter lever også i ferskvann. Den kinesiske ullhåndskrabben, som er innført til Europa, er funnet et par ganger i Glomma.
Litteratur
E. B. Hågvar. 1998. Det zoologisk mangfold. 2nen utgave. Universitetsforlaget, Oslo
J. Lokki. 2003. Virvelløse dyr. Dyr i verdens natur. Bertmark, Norge.
S. De Grave, m. fl. 2009. A classification of living and fossil genera of decapod crustaceans. Raffles Bull. Zool., Suppl. 21.