Det norske Arbeiderparti, norske Arbeiderparti, Det (jubileumssitat) (bilde)
norske Arbeiderparti, Det (logo) (bilde)
forkortet DNA eller A, stiftet 22. aug. 1887 i Arendal. På møtet tok Chr. Holtermann Knudsen og Carl Jeppesen ledelsen. Arendals-møtet vedtok ikke noe sosialistisk program, men stilte opp alminnelig stemmerett som det dominerende politiske krav. Først 1889 ble det vedtatt en kort erklæring om at «råstoffene og produksjonsmidlene (bør) etter hvert tilfalle dem der har frembrakt samme», og 1891 et mer utførlig sosialistisk prinsipp-program. I unionspolitikken hevdet partiet alt fra 1892 at «broderfolkenes vel krever unionens oppløsning». Gjennom 100 år bygde Arbeiderpartiet i stor utstrekning sin organisasjon på kollektiv tilslutning fra fagforeninger, og Landsorganisasjonen (LO) i Norge har alltid samarbeidet nært med partiet.
Ved valget 1903 fikk Arbeiderpartiet sine første stortingsrepresentanter og gjorde seg fra denne tid også gjeldende i kommunepolitikken. – Med utgangspunkt i Fagopposisjonen av 1911 og i Arbeidernes ungdomsbevegelse dannet det seg en venstrefløy innenfor partiet under ledelse av Kyrre Grepp og Martin Tranmæl. Skarpere klassemotsetninger under den første verdenskrig og inntrykkene fra den russiske revolusjon styrket venstrefløyen og førte til et fullstendig lederskifte på landsmøtet i 1918. Kyrre Grepp ble formann i partiet, Tranmæl ble sekretær. Året etter meldte Arbeiderpartiet seg inn i den nystiftede tredje (kommunistiske) internasjonale (Komintern) og aksepterte dermed tanken om proletariatets diktatur bygd på en rådsforfatning. Under striden om Moskva-tesene brøt en fløy ut av partiet i 1921 og dannet Norges Socialdemokratiske Arbeiderparti.
Arbeiderpartiet brøt med Komintern 1923, og dette førte til dannelsen av Norges Kommunistiske Parti. Arbeiderpartiet betraktet seg imidlertid fortsatt som revolusjonært. I 1927 ble Norges Socialdemokratiske Arbeiderparti slått sammen med Arbeiderpartiet igjen, og ved stortingsvalget samme år gikk det forente partiet sterkt frem. 1928 dannet så Arbeiderpartiet sin første, kortvarige regjering under Chr. Hornsrud. Under inntrykket av den økonomiske krisen og fascismens fremvekst la Arbeiderpartiet i første halvdel av 1930-årene om sin politikk for godt fra en revolusjonær til en reformistisk linje. Partiet viste vilje til å bekjempe krisen innenfor rammen av en kapitalistisk samfunnsorden og godta det parlamentariske demokrati. Etter et kriseforlik med Bondepartiet dannet Johan Nygaardsvold i 1935 en regjering som ble sittende til 1945, fra 1940 riktignok i eksil som en nasjonal samlingsregjering med enkelte borgerlige representanter.
Etter den annen verdenskrig hadde Arbeiderpartiet absolutt flertall på Stortinget 1945–61. Einar Gerhardsen ble den ledende personlighet i partiet, som fikk et hovedansvar for gjenreisingen etter krigen, førte videre utbyggingen av den moderne velferdsstat og satset på en vestvendt sikkerhetspolitikk og opprustning i tilknytning til NATO. Partiet oppgav samtidig ytterligere en del av sitt tradisjonelle sosialistiske tankegods fra før krigen. Fra 1961 møtte Arbeiderpartiet konkurranse på venstresiden gjennom dannelsen av SF, og etter valget i 1965 var partiets regjeringsmonopol brutt for godt. På tross av manglende flertall og i perioder synkende oppslutning har Arbeiderpartiet likevel vist seg som et styringsdyktig regjeringsparti, i perioder det eneste reelle regjeringsalternativ. Partiet satt igjen med regjeringsmakt 1971–72, 1973–81, 1986–89, 1990–97, 2000–01 og fra 2005 (koalisjonsregjering); i perioden siden 1935 er det altså bare ca. 16 år der Arbeiderpartiet ikke har hatt statsministeren.
EF-striden i 1972 viste seg å svekke partiet midlertidig, da SV gjorde store innhogg i DNAs velgermasse. Fra slutten av 1970-årene tapte imidlertid partiet mange velgere til høyresiden. Dette førte til en høyredreining av partiet under Gro Harlem Brundtlands ledelse (1981–92). Ved å appellere til nye grupper klarte Arbeiderpartiet langt på vei å beholde sin høye oppslutning på tross av at de tradisjonelle velgergruppene ikke er så tallrike som før. EU-striden i 1990-årene ble også en mindre belastning for partiet enn mange hadde fryktet. Siden 1927 har Arbeiderpartiet vært landets ubestridt største parti, men oppslutningen var dalende i 1990-årene. Stortingsvalget 2001 var en katastrofe for partiet, som gjorde sitt dårligste valg siden 1924 og mistet sin posisjon som det dominerende parti, selv om det fortsatt var landets største. Dette førte til en nyorientering i partiet, som for første gang resulterte i at Arbeiderpartiet inngikk forpliktende samarbeid med andre partier med tanke på å danne en flertallsregjering. Et styrket Arbeiderparti dannet etter valget 2005 regjering sammen med Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti.
For resultater i stortingsvalg, se tabell under Norge – Norge etter 1980.
Partiet har hatt følgende statsministere: Chr. Hornsrud (1928), Johan Nygaardsvold (1935–45), Einar Gerhardsen (1945, 1945–51, 1955–63, 1963–65), Oscar Torp (1951–55), Trygve Bratteli (1971–72, 1973–76), Odvar Nordli (1976–81), Gro Harlem Brundtland (1981, 1986–89 og 1990–96), Thorbjørn Jagland (1996–97) og Jens Stoltenberg (2000–01 og fra 2005).
Partiledere
| 1887–88 | Anders Andersen |
| 1888–89 | Hans G. Jensen |
| 1889 | Christian Holtermann Knudsen |
| 1890–92 | Carl Jeppesen |
| 1892–93 | Ole Georg Gjøsteen |
| 1893–94 | G. A. Olsen Berg |
| 1894–97 | Carl Jeppesen |
| 1987–1900 | Ludvig Meyer |
| 1900–02 | Christian Holtermann Knudsen |
| 1903–06 | Christopher Hornsrud |
| 1906–11 | Oscar Egede Nissen |
| 1912–18 | Christian Holtermann Knudsen |
| 1918–22 | Kyrre Grepp |
| 1922–23 | Emil Stang |
| 1923–45 | Oscar Torp |
| 1945–65 | Einar Gerhardsen |
| 1965–75 | Trygve Bratteli |
| 1975–81 | Reiulf Steen |
| 1981–92 | Gro Harlem Brundtland |
| 1992–2002 | Thorbjørn Jagland |
| 2002– | Jens Stoltenberg |
Parlamentariske ledere
| 1903–06 | Alfred Eriksen |
| 1906–09 | Christian Holtermann Knudsen |
| 1910–12 | Alfred Eriksen |
| 1912–15 | Christian Holtermann Knudsen |
| 1916–20 | Anders Buen |
| 1921 | Christopher Hornsrud |
| 1922–23 | Olav Scheflo |
| 1923–28 | Alfred Madsen |
| 1928 | Sverre Støstad |
| 1928–31 | Alfred Madsen |
| 1932–35 | Johan Nygaardsvold |
| 1935–39 | Sverre Støstad |
| 1939–40 | Magnus Nilssen |
| 1940 | Alfred Madsen |
| 1945 | Fredrik Monsen |
| 1945–49 | Sverre Støstad |
| 1949–51 | Oscar Torp |
| 1951–54 | Einar Gerhardsen |
| 1955–64 | Nils Hønsvald |
| 1964–71 | Trygve Bratteli |
| 1971–72 | Guttorm Hansen |
| 1972–73 | Trygve Bratteli |
| 1973–75 | Odvar Nordli |
| 1976–81 | Trygve Bratteli |
| 1981–86 | Gro Harlem Brundtland |
| 1986–89 | Einar Førde |
| 1989–90 | Gro Harlem Brundtland |
| 1990–92 | Gunnar Berge |
| 1992–93 | Kjell Borgen |
| 1993–96 | Thorbjørn Jagland |
| 1996–97 | Tom Thoresen |
| 1997–2000 | Thorbjørn Jagland |
| 2000 | Jens Stoltenberg |
| 2000–01 | Hill-Marta Solberg |
| 2001–05 | Jens Stoltenberg |
| 2005–09 | Hill-Marta Solberg |
Partisekretærer
| 1901–18 | Magnus Nilssen |
| 1918–21 | Martin Tranmæl |
| Stillingen opphevet 1921 | |
| 1923–26 | Einar Gerhardsen |
| Stillingen opphevet 1926 | |
| 1945 | Trygve Bratteli |
| 1945–69 | Haakon Lie |
| 1969–75 | Ronald Bye |
| 1975–86 | Ivar Leveraas |
| 1986–92 | Thorbjørn Jagland |
| 1992–96 | Dag Terje Andersen |
| 1996–2002 | Solveig Torsvik |
| 2002–09 | Martin Kolberg |