Sveriges kyst har en samlet lengde på 11 600 km. Deler av kysten har skjærgård, med et meget stort antall større og mindre øyer og holmer. Samlet strandlengde for Sveriges 103 000 øyer er 33 000 km. Den lange kysten byr på et mangfold av former, bestemt av berggrunnen og berggrunnens struktur, av istidenes modellering av landskapet og pågående landheving, av løsmassenes beskaffenhet og av de framherskende vindretninger og strømningsforhold i havet.
Vestkysten
Skagerrak-kysten mellom Iddefjorden og Göteborg er en skjærgårdskyst som har mye til felles med den norske Sørlandskysten. Koller på opptil 150 meters høyde når helt ut til kysten, vekslende med sprekkedaler fylt med løsmasser. Mellom Uddevalla og Göteborg når relativt dype fjorder langt innenfor den ytre kystlinjen og danner store øyer som Orust og Tjörn.
Kattegat-kysten i Halland mellom Göteborg og Båstad er en løsmassekyst preget av lange sandstrender og et lavtliggende sletteland innenfor. Sandflukt var i tidligere tider et problem. Systematisk tilplanting gjennom de siste hundre år har fått sandflukten under kontroll.
Skåne
Skånes kyst er svært vekslende. Som Hallands slettelandskyst er kysten åpen uten øyer. Skåne er den eneste delen av Sverige som ikke har landheving. Bølger, vind og havstrømmer har derfor virket på strendene over lengre tid. Også i Skåne finnes langgrunne sandstrender i store bukter som Hanöbukten og Ystadbukten. Enkelte steder – som på Bjärehalvøya og Kullen i nordøstre Skåne – danner grunnfjellshorster utstikkere av klippekyst med høyere relieff. Lange strekninger av Skånes kyst er morene. Mot Øresund kan morenekysten være høy og bratt, på sørkysten lavere. Deler av Skånes løsmassekyster er utsatt for skadelig erosjon og masseforflytninger. Blekinges kyst er en skjærgårdskyst med lave øyer og et mildt relieff.
Öland og Gotland
Öland og Gotland skiller seg fra fastlands-Sverige ved at berggrunnen består av kalkstein, med lag svakt hellende mot øst. Dermed er øyenes vestkyster preget av klinter, dannet i kombinasjon av innlandsisens og bølgenes erosjon. Gotlands nordvestkyst er kjent for sine rauker, abrasjonsrester som står opp som tårn av kalkstein ute i vannet. På vestkystene skråner landoverflaten svakt ut i sjøen parallelt med kalksteinslagenes helling.
Østersjøen og Bottenviken
De kystnære delene av Östergötlandas län, Södermanlands län og Stockholms län er et grunnfjellspeneplan som skråner ut i Østersjøen, tektonisk svært komplisert med sprekkedaler, forkastninger og en kupert overflate. Dermed er det dannet en skjærgård med titusentalls øyer, holmer og skjær. På sitt bredeste – utenfor Stockholm – er skjærgården 80 km bred.
I Uppland og Gästrikland flater terrenget ut og gir opphav til roligere kystformer med innslag av morenekyst. Her gjør også den pågående landhevningen seg gjeldende. Et særdrag er en rekke store, kystnære innsjøer sør for Söderhamn. For 7000–8000 år siden var disse fjärder i en flere mil bred skjærgård.
Kyststrekningen mellom Sundsvall og Örnsköldsvik kalles Höga kusten. Her rekker innlandets bergterreng helt ut til Bottenviken og danner kystnære høyder på over 300 meter. Bratte bergvegger uten strand gjør kysten utilgjengelig. I Skuleskogen ligger Sveriges høyeste marine grense på 285 moh. Flere av Norrlands store elver når havet ved Höga kusten. Ved Timrå danner Indalsälven Sveriges eneste velutviklede kystdelta.
Traktene nord og sør for Umeå preges av en åpen og lav kystslette. Mellom Umeå og Vasa i Finland er Bottenviken på sitt smaleste og grunneste, med største dyp 30 meter. Eidet kalles Norra Kvarken.
Mellom Piteå og grensen ved Haparanda finner vi Sveriges nordligste skjærgårdskyst. Skjærgården her er av en annen beskaffenhet enn i sørlige Sverige, idet landskapet er meget flatt og for en stor del dekt av løsmasser. Her er også takten i landhevingen på sitt største med 9 mm i året, noe som over tid gir en merkbar tilvekst av tørt land. Flere kystbyer og tettsteder er blitt omlokalisert etter hvert som historiske havner og landingsplasser er blitt for grunne.