Rettspraksis er den praksis domstolene etablerer og følger i sine avgjørelser.
I rettskildelæren brukes uttrykket 'rettspraksis' i en mer spesifikk betydning. Der brukes det om hvordan domstolene har tolket rettsreglene i sak etter sak. Som sådan fungerer all rettspraksis som rettskildefaktor.
Rettspraksis som rettskildefaktor
At rettspraksis tjener som rettskildefaktor vil si at måten som domstolene har forstått og brukt vedkommende rettsregel på, blir argument for hvordan denne rettsregelen skal tolkes. Det blir ikke nødvendigvis det avgjørende argument, men jevnt over rimelig tungtveiende.
Er dommen fra Høyesterett, har rettssetningen som Høyesterett har uttalt, nesten samme tyngde som den rent språklige forståelsen til ordlyden. Det vil si høyesterettsavgjørelser som staker opp den rettslige tolkingskursen. Se prejudikat. Unntaksvis kan høyesterettsavgjørelser til og med bety mer enn en ren språklig forståelse av lovteksten. Se lovteksten og dens betydning.
Rettspraksis, og da fortrinnsvis Høyesteretts praksis, er derfor en svært tungtveiende rettskildefaktor. Underrettenes rettspraksis er av betydning, men langt mindre viktig for lovforståelsen.
Rettspraksis er vel og merke betydningsfull ikke bare for domstolene selv, men også for forvaltningen og for andre som skal forstå og anvende vedkommende rettsregel.
Skillet mellom dommens ratio decidendi og dens obiter dictum
Disse latinske betegnelsene brukes til å skille mellom ulike avsnitt i domsgrunnene.
- 'Ratio decidendi' er de utslagsgivende domsavsnittene (om hvordan loven skal forstås)
- 'Obiter dictum' er uttalelser som ikke var nødvendige for å begrunne domsresultatet, men som ikke desto mindre sier noe om hvordan retten ser på hvordan loven skal forstås
Les mer i Store norske leksikon
Litteratur
- Erik Magnus Boe: Innføring i juss, 2010
- Erik Magnus Boe: Grunnleggende juridisk metode, 2020
- Synne Sæther Mæhle og Ragna Aarli: Fra lov til rett, tredjeutgave, 2022