En borg er et befestet sted; et hus eller slott. Det er en bygningstype eller -kompleks som er oppstått som typisk produkt av det middelalderske lensvesen, som vasallens befestede residens. Av forsvarsgrunner er det ofte reist på et vanskelig tilgjengelig sted, for eksempel på en bratt høyde, på en holme i en sjø eller lignende. En borg er ofte utstyrt med tårn, ringmur og vollgrav.
En tidlig form for borg i Norge er bygdeborg.
Utvikling
Borgen bestod opprinnelig av en enkelt tårnbygning, på fransk kalt donjon, på engelsk keep eller tower (for eksempel Tower of London) med lagerrom og liknende i underetasjen og den felles borgstue ovenpå. Her var bygningens eneste inngang, tilgjengelig via en utvendig trapp, som senere ble innbygd i et eget trappehus. I neste etasje var riddersalen, som tjente som fruerstue og festlokale. Øverst ble anlagt en åpen vektergang hvis beskyttende brystning hadde skyteskår (krenelering) og var skutt frem fra vegglivet, slik at man i mellomrommet kunne slippe glødende stein eller helle kokende bek på angripere. Dette element ble borgarkitekturens mest karakteristiske ytre kjennetegn.
Mot slutten av 1100-tallet kommer ringmuren, lagt som et selvstendig forsvarsverk utenom donjonen, som ved eldre anlegg da gikk over til å bli kjernen i mer kompliserte anlegg, som rent forsvarstårn (som Kärnan i Helsingborg). Ved nye anlegg ble det erstattet av et tårn (på fransk kalt beffroi, engelsk belfry, tysk Bergfried), bygd ved siden av eller over den sårbare porten i ringmuren.
Hvis ikke borgen lå på utilgjengelig sted, ble det omkring ringmuren lagt en vollgrav med vann. Porten skulle helst være skilt fra omgivende terreng ved vann eller en slukt med en vindebro lagt over.
Etter hvert smeltet borgens bygninger sammen med ringmuren, slik at de omkranset en fast avgrenset borggård innenfor. Herskapets dagligbolig og lokalene til festbruk tok form av to helt like avdelinger, lagt over eller ved siden av hverandre, mens mannskap og tjenestefolk nå ble henvist til underetasjen. Til trøst fikk de ta navnet borgstue med seg (herav dets senere betydning, tilsvarende drengestue).
Som yttereksempler i borgarkitekturen står de tyske, malerisk uregelmessige anlegg med tårn og høye spir, og de regelmessige, horisontalt avsluttede med fremskutte flankeringsposter, typisk for Italia og Sør-Frankrike.
Med oppfinnelsen av krutt og kanoner mistet borgene mer og mer sin betydning.
Norge
I Norge hadde man de såkalte bygdeborger, som var hele bygdas tilfluktssted i ufredstider. Sverre Sigurdsson anla festninger av stein ved Trondheim og Bergen, men først på Håkon Håkonssons tid fikk man en planmessig bygging av steinborger, til dels store anlegg. De viktigste er Akershus, Bergenhus, Tunsberghus, Båhus og Steinvikholm; sistnevnte er den yngste norske borgen.
Les mer i Store norske leksikon
Litteratur
- KLNM II sp. 119–38, V sp. 85–88;
- Nina Folin i Medeltidens ABC, Borås 1985 ss. 57–58;
- Eriksson, Anna-Lena: Maktens boningar : norska riksborgar under medeltiden, 1995, isbn 91-22-01143-9
- Fischer, Gerhard: "Norske borger" i Erixon, Sigurd, red.: Nordisk kultur, b. 17: Byggeskikk, 1953, 133-59
- Fischer, Gerhard & Dorothea Fischer: Norske kongeborger, 1951-80, 2 b.
- Lovén, Christian: Borgar och befästningar i det medeltida Sverige, 1996, isbn 91-7402-263-6
- Olsen, Rikke Agnete: Borge i Danmark, 2 udg., 1996, isbn 87-557-1994-5
- Stangeland, Gro & Eva Valebrokk: Norges bedste værn og fæste : nasjonale festningsverk, 2001, isbn 82-91370-35-4