JERNTEPPET
Jernteppet er betegnelsen på den 7000 kilometer lange fysiske barrieren bestående av gjerder, murer, minefelt og vakttårn som delte Europa i to etter den andre verdenskrig fram til 1989. Betegnelsen ble gitt av den Winston Churchill in en berømt tale i Fulton, Missouri i mars, 1946, hvor han beskrev hvordan et jernteppe hadde senket se over Europa fra Stettin i Baltikum til Trieste i Adriaterhavet. Grunnen var den gryende uenigheten mellom USA og Sovjetunionen, som kulminerte i det som skulle bli den kalde krigen mellom maktene. Jernteppet ble derfor den kalde krigens kanskje viktigste politiske symbol og faktum. For den sovjetiske diktatoren Stalin var det nærmest livsviktig å få kontroll over en sikkerhetssone i Europa for å forhindre en ny invasjon av Sovjetunionen. Vestmaktene anerkjente også at Sovjetunionen hadde legitime sikkerhetsinteresser i Europa. Spørsmålet var hvilken form skulle dette få, og hvilke hensyn skulle det tas til landenes i Øst-Europa som falt in under sovjets sikkerhetspolitiske sone. For Stalin var svaret enkelt, sikkerpolitisk kontroll betydde territorial kontroll. For ham var dette maktpåliggende siden for Stalin så han ingen prinsipiell forskjell mellom de demokratiske statene og fasistiske diktaturene, Tyskland og Italia. De tilhørte alle den for Stalin den kapitalistiske hovedfienden. I de landene som var frigjort av den røde hær i den andre verdenskrig, strammet Stalin raskt grepet fra å tillate ikke-kommunistiske partier ide forskjellige regimer, til å renske ut disse og til deretter ved hjelp av terror rettssaker til ensrette disse styresettene ytterlige, slik at det til slutt satt bare Moskva-tro kommunister i ledelsen. Slik fikk Stalin tilnærmet full politisk kontroll over landene i Øst-Europa som var i den sovjetiske interessesfæren. Men denne kontrollen innehadde en rekke paradokser; fullstendig sikkerhet for Sovjetunionen betød i praksis total usikkerhet for alle andre. I tillegg måtte Sovjetunionen bruke store ressurser og mye tid på Øst-Europa. Dette kunne kanskje forsvares så lenge okkupasjonen gjorde det mulig for Sovjetunionen og utbytte landene i østblokken økonomisk (les plyndre), men etter opprøret i Ungarn i 1956 så russerne seg nødt til i stadig økende grad til å subsidiere de Østeuropeiske landene for å ha fortsatt politisk kontroll. Da vi får vi paradokset at den svakeste økonomien i Østblokken (Sovjetunionen) subsidierer de mer velstående landene i Øst-Europa, som etter hvert konsumerte flere ressurser og mye politisk oppmerksomhet og energi på høyt nivå, slik at for Sovjetunionen ble dette i stadig større grad en byrde enn en strategisk gevinst.
Liberalisering under Stalins etterfølgere?
Selv om det nye lederne i Sovjetunionen prøvde seg på en viss liberalisering etter Stalins død, var de strekt preget av hans mistenksomhet, hans terror også mot sine egne medarbeidere, og Stalins mistro og fiendskap mot vesten. Tilsynelatende var det annet Sovjetunionen som sto fram etter Stalin, når de nye lederne la fram doktrinen om fredelig sameksistens. Tilsynelatende var dette et forsøk på å dempe spenningen mellom øst og vest som hadde oppstått i den første fasen av den kalde krigen. Men de samme lederne så som Stalin med dyp mistenksomhet mot de internasjonale systemet som de mente var dominert av en fiendtlig vestlig kapitalisme. På tross av denne grunnholdningen skjedde det en viss oppmykning i Øst-Europa, hvor russerne tolererte en del liberalisering så lenge Sovjetunionen beholdt den overordnede kontrollen. Opptøyer i øst Berlin i 1953, Polen og Ungarn i 1956b viste liberaliseringens klare begrensninger. Polen fikk godtatt visse lettelser av det Sovjetiske åket, så lenge partiet forble kommunistisk og i Warszawa pakten, men når Ungarn aviste begge resulterte dette i brutal invasjon og undertrykkelse. På tross av de økte kostnadene ved å holde fast på Øst-Europa, var ikke de sovjetiske lederen villig til å gi slipp på kontrollen.
Byggingen av Berlin muren i 1961 og etterpå
Jernteppet kom klarest til uttrykk ved byggingen av Berlin i 1961. Den øst-tyske befolkningen, og spesielt øst-berlinerne stemte med føttene, særlig den høyest utdannede arbeidskraften og som i økende grad flyktet vestover. Slik sett, var byggingen av Berlin muren et defensivt tiltak for å beholde den nødvendige teknologiske kompetansen, dvs mennesker med høy utdannelse som var nødvendig for å drive en moderne industri stat som Øst-Tyskland. Selv om berlinerne og øst-tyskere flest så det neppe slik. Men for Sovjetunionen fungerte jernteppet praktisk ved å holde kontroll og å stenge en uvillig befolkning inne, og ikke minst stenge uønsket informasjon og vestlig propaganda ute. For de vestlige landene bidrog det negative inntrykket av livet bak jernteppet, med manglende bevegelsesfrihet, lav levestandard, terror og ensretting, til stor oppslutning om grunnleggende verdier og politikk, som de frie markedskrefter, demokrati og støtte til f.eks NATO. Men for Sovjetunionen var tross alt Jernteppet godt å ha, selv med alle problemer var det et uttrykk for sovjetisk makt og prestisje. Nettopp prestisje er ofte en avgjørende faktor for å forklare en stormaktspolitikk.
Invasjonen av Tsjekkoslovakia og konsekvensene av denne
Den sovjetiske invasjonen av Tsjekkoslovakia var på mange måter høydepunktet på Sovjetisk politikk, eller kontroll over jernteppet, men representerte også begynnelsen til slutten av den samme kontrollen. Selv om invasjonen var en dramatisk demonstrasjon av sovjetisk makt og terror, og for den saks skyld av prestisje for de dette viste Sovjetunionen som en stormakt. Aldri igjen ville russerne bruke militærmakt i form av invasjon og direkte undertrykking av et land i Øst-Europa. De ville true med invasjon, som ovenfor Polen i 1981, når russerne mente polakkene gikk for langt i liberalisering, men Sovjetunionen invaderte aldri Polen. Våren 1968 var en løfterik tid og har blitt kalt den tsjekkiske våren, for det nye lederskapet i landet lanserte doktrinen sosialisme med et menneskelig ansikt. Liberaliseringen gikk for langt i øynene til de sovjetiske lederne, som sammen sine såkalte allierte i østblokken invaderte landet i august 1968. Nå fulgte en blodig undertrykkelse av den tsjekkoslovakiske frihetstrangen. Men den ble også mer og mer kostbar. Sovjetunionen måtte øke subsidiene av de undertrykte landene i jernteppet kraftig i et forsøk på å holde fortsatt kontroll, med andre ord kontroll ved hjelp av terror og bestikkelser. For Sovjetunionen betød dette overføring av store økonomiske ressurser, som forhindret økonomisk vekst og bedring av levestandarden innenriks, i et forsøk på å holde kontroll på en stadig mer uvillig befolkning i Øst-Europa. Romania deltok for eksempel ikke i invasjonen av Tsjekkoslovakia, og førte en stadig mer uavhengig utenrikspolitikk av Sovjetunionen, sammen kraftig undertrykking innenrikspolitisk. Faktisk på denne tiden ble Romania betegnet som det siste stalinistiske regimet i Øst-Europa. Ungarn, som hadde opplevd brutal undertrykkelse i 1956, hadde deretter under den sovjet innsatte lederen Janos Kadar, først ført en forsiktig reformpolitikk som etter hvert økte i omfang, slik at etter invasjonen av Tsjekkoslovakia framstod Ungarn som landet med den frieste økonomien og også for en stor del frieste politikken i Øst-Europa. Polen hadde særlig etter dannelsen av fagbevegelsen Solidaritet krevd en stadig større frihet og uavhengighet i Østblokken. I sum utgjorde denne utviklingen betydelige problemer for Sovjetunionen i å opprette kontrollen med jernteppet. Utover 1970 og 1980 tallet opplevde Sovjetunionen under Leonid Bresjnev og hans etterfølgere økonomisk og politisk stagnasjon som ledet til et mindre sovjetisk engasjement og intervensjon I Øst-Europa. Slutten kom forbausende fort; når den nye sovjetiske lederen Mikhael Gorbatsjov omdefinerte sovjetiske sikkerhetsbehov, slik at Sovjetunionen hovedsakelig av økonomiske grunner ikke lenger trengte å kontrollere landene bak jernteppet, kollapset regimene nærmest over natten. Uten sovjetisk støtte og bajonetter forsvant maktgrunnlaget og jernteppet falt, mest dramatisk ble dette illustrert når Berlin muren ble åpnet og delvis knust i november 1989.
ARVEN ETTER JERNTEPPET
Jernteppet lever fortsatt som begrep både på den kalde krigen og som et symbol på kommunismen og den politiske undertrykkelsen som fant sted i perioden 1945- 1989. Videre så eksisterer fortsatt mange steder den fysiske manifestasjon av jernteppet i form av rester som gjerder, sperringer og andre fysiske manifestasjoner av de grensene som en gang var. Det mest positive etter jernteppet er at når det representerte en 30 kilometer bred sone gjennom Europa, en dødssone for all menneskelig aktivitet, en uoverstigelig barriere, så var det motsatte tilfelle for floraen og faunaen i sonen. Dyre og plantelivet bokstavelig talt blomstret opp når det ikke ble forstyrret av menneskelig aktivitet.. Denne sonen kalles Europas grønne belte (The European Green Belt), som blitt en serie med mange forskjellige økologiske soner og som har gjort det mulig for mange dyrearter til å spre deg til nye områder, og for mange truede arter til å overleve som bjørner og den balkanske gaupa.
Putin gjør krav på å ha lært av historien, men han har dessverre ikke tatt opp i seg lærdommen fra den sovjetiske kontrollen og okkupasjonen av landene bak jernteppet. Skulle han lykkes med invasjonen og okkupasjonen av Ukraina, så gjenstår det betydelig kostnader ved okkupasjon av uvillig befolkning og ikke minst gjenoppbygging av krigsherjede områder. Kostnader som i best fall vil bety betydelig overføring av ressurser fra en allerede kraftig sanksjonert russisk økonomi. Kostnader som sovjetiske ledere til slutt ikke var lenger villig til å bære. Vil Putin komme til samme konklusjon?