Magnus Poulsson var en norsk arkitekt. Poulsson står som en av forgrunnsskikkelsene blant dem som ønsket å skape en ny og norsk arkitektur, inspirert av 1600- og 1700-tallsarkitektur. Mesteparten av hans tidlige produksjon er preget av denne nasjonale eller nordiske nybarokken, disse byggene kjennetegnes av en tung, kraftig karakter, ofte med gedigne materialvirkninger. Senere ble han mer preget av funksjonalismen, selv om han i hytte- og landstedsbebyggelsen ofte holdt seg til sin nasjonale stil.
Bakgrunn
Poulsson ble uteksaminert ved Kunst- og håndverksskolen i 1903, så ved Kungliga Tekniske Högskolan i Stockholm i 1905. Deretter arbeidet han hos professor Carl Westman før han åpnet egen praksis i Kristiania fra 1909. Han ble far til Esben Poulsson og Anton Poulsson.
Arkitektur
I 1910 vant han konkurransen om arbeiderbruk for fjellbygdene, Oslofjorden og Sørlandet. I 1916 gikk han i partnerskap med Arnstein Arneberg, i anledning av konkurransene om Kristiania Rådhus og Telegrafbygning samme år (de vant begge).
Poulsson var blant de ledende i utviklingen av «norsk panel- og tømmerstil»; hans byggekunst har preg av kraftig, «norsk», skulpturalt utformede masser. Tidlige eksempler er Oxenøen Brug med inngang i mektig tårnlåve (1921), Bærum Rådhus i Sandvika (1926, Houens fonds diplom 1930, fullført 1960), DFDS’ kontorbygning i Karl Johans gt. 1 (1918, Houens fonds diplom 1925) med ornamenter av huggen labrador og kontorbygning i Bygdøy allé 4 (1924).
Han tegnet en rekke villaer, her må Frederik Stangs gate 16 (1916, Sundts premie 1916) trekkes frem, med fasader av slemmet tegl. Påvirkning fra nyklassisisme gjorde seg gjeldende i noen av hans trevillaer: Scott-Hansen på Skøyen (1928), Stømnes på Frøen (1930) og Montebelloveien 10 (1930), dessuten i murvilla i Kristinelundveien 7 (1930).
Poulsson tegnet forretningsbyggene Stortingsgaten 18 og 20 (1932 og 1935) påvirket av funksjonalismen, i likhet med KNA-gården (Parkveien 68, 1932) og Klaveness-gården på Lysaker (1933) – alle av pusset armert betong. Funksjonalisme preget også hans sommerhus på Nesøya (1933), trevillaer i Wettergreens vei 4 (1933) og Midgardsveien 1 i Bærum (1934). Etter andre verdenskrig fortsatte Poulsson sin nasjonale stil, for eksempel i komplekset Lysebu (om- og utbygget fra 1947), hytteanlegget Breskeroe (1915 og 1942). I kirkene holdt han på denne stilen hele tiden: Eksempler er Dombås kirke (1934) av oppdalsstein i hulmur samt Kvam (1952), begge greskkorskirker, Gravberget kirke (1955), Vadsø kirke (1958) og Eysteinkyrkja på Dovrefjell (1969).
Verv
Poulsson var direksjonsmedlem i Fortidsminneforeningen fra 1912, formann i perioden 1915–1929. Videre var han blant lærerne ved Det norske arkitektakademi. Fra 1920 til 1958 var han medlem av tilsynskomiteen for Nidaros Domkirkes Restaureringsarbeider.
Les mer i Store norske leksikon
- Magnus Poulsson i Norsk biografisk leksikon
- arkitektur i Norge
- arkitekt
- arkitektfagets historie i Norge
Litteratur
- Einar Jarmund: Vellykkete synteser anno 1933, «Byggekunst» 1993 ss. 121–25.