Vannforsyning, transport og fordeling av drikkevann til privat og offentlig forbruk. Økte krav om rensing av industrielt og kommunalt avløpsvann verden over har ført til at vannforbruksprognosene fra 1960-årene ligger vesentlig høyere enn faktisk forbruk. Det er en klar tendens til reduksjon av vannforbruket.
Vannverk
Vannforsyningsnettet består vanligvis av en pumpestasjon i rentvannsmagasinet, renseanlegg, rørledning til utjevningsmagasinet, også omtalt som trykkbasseng eller vanntårn, og fordelingsnett ut til forbrukerne. Utjevningsmagasinene anlegges høyt for å sikre tilstrekkelig vanntrykk til alle forbrukere i forsyningsområdet. I flatt terreng bygges reservoarene som vanntårn (cisterne anbrakt på høytstilte pilarer). Magasinene danner samtidig en vannreserve ved brannslokning og gjør det mulig å begrense strømregningene til pumpestasjonene.
Fra magasinene fordeles vannet til forbrukerne ved hjelp av vannforsyningsnettets mange forgreninger. Når nettet anlegges med sløyfer, vil vannet få en bedre sirkulasjon. I områder med store høydeforskjeller installeres reduksjonsventiler for å senke trykket i lavereliggende områder og hydroforanlegg for å øke trykket i høyereliggende områder. For lavt trykk senker vannforsyningen og for høyt trykk øker lekkasjene og faren for at rør sprenges.
Etablering av vannverk på landsbygda øker vannforbruket betraktelig fra ca. 10 l per person per døgn, så lenge vannet må bæres, til mer enn 500 l per person per døgn (industri inkl.) i byer og tettsteder. I vårt land er det, på grunn av grisgrendt bebyggelse, utbygd mange små vannverk, men større regionale vannverk finnes ved de større befolkningssentrene.
I Norge er det (2005) 1016 kommunale vannverk som forsyner 85 % av befolkningen (nesten 4 mill. mennesker) med vann. Drikkekvaliteten på dette vannet er høy: Når det gjelder E.coli, farge og pH har hhv. 99, 79 og 74 % akseptabel vannforsyning.
Vannforbruket
Vannforbruket bestemmes av antall abonnenter, mengde av sanitærutstyr og sløsing, industriens art og omfang, offentlig forbruk i form av gaterenhold, fontener, brannslokning m.m. og vannforsyningsnettets standard og lekkasjeprosent. Privat vannforbruk til husholdning utgjør (per 2005) 200 liter per person og døgn (l/p.d.). Vannmengden som går ut fra vannverk er betydelig større på grunn av ervervsmessig og offentlig forbruk og ikke minst lekkasjer ut fra rørnettet. Fra vannverket kan vannforbruket variere fra 350 l/p.d. til 1000 l/p.d.
Lekkasjene på norske vannledningsnett kan være betydelige, 40–70 % er vanlig i områder hvor vann er billig og vannkildene tilstrekkelige. I flere land hvor vann betales etter måler og prisen er høy, makter myndighetene å holde lekkasjene nede på ca. 10 %, med systematisk lekkasjesøking.
Vannkilder
I Norge benyttes vesentlig overflatevann til vannforsyning, men interessen for grunnvann er økende. Det er bygd flere større drikkevannsforsyningsanlegg, spesielt i indre Østlandet, som er basert på pumping av vann fra brønner i løsmasser ved større elver.
Våre bergarter er for det meste lite porøse, og grunnvann i fjell forekommer derfor vesentlig i sprekksystemer. Boring i fjell gir vanligvis ikke så store vannmengder at større vannforsyningsanlegg kan baseres på slike borebrønner. Imidlertid er det i landdistriktene anlagt et stort antall (70 000–100 000) borebrønner i fjell, og disse gir utmerket drikkevannsforsyning for mindre anlegg til forsyning av husholdninger, gårdsbruk m.m. Borebrønner i fjell er vanligvis 20–100 m dype.