Straffeloven er en norsk lov som regulerer straff, straffereaksjoner og straffbare handlinger. Den er den sentrale loven på dette området, men det finnes også straffebestemmelser i andre lover.
Straffeloven har to hoveddeler. Den første delen har generelle regler om straff. Den har regler om vilkårene for at noen skal kunne straffes, som at man er over 15 år og at man har skyld. Denne delen har også regler om straffereaksjoner, som bot, fengsel og samfunnsstraff. Den andre delen har regler om hvilke handlinger som er straffbare, som for eksempel vold, bedrageri og skadeverk.
Straffeloven ble vedtatt 20. mai 2005, men trådte først i kraft 1. oktober 2015.
Til grunn for strafferetten ligger prinsippet om at ingen kan straffes uten lov og dom, som er bestemt i Grunnloven § 96. Straffeloven bygger på menneskerettighetene slik de kommer til uttrykk i FNs menneskerettserklæring og Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK).
Lovens innhold
Oppbygning
Straffeloven består av tre deler:
- alminnelige bestemmelser (om lovens virkekrets, straffartene, straffbarhetsbetingelsene m.m.)
- de enkelte straffbare handlinger
- sluttbestemmelser, ikraftsettingsbestemmelser
Vilkår for straff
For å kunne straffes for overtredelse av adferdsnormene i straffeloven må man være fylt 15 år, ikke være psykotisk eller psykisk utviklingshemmet i høy grad (IQ målt under 55) samt ha handlet med en nærmere bestemt grad av skyld. Hvilken skyld som kreves varierer med de ulike straffebud. Hovedregelen er at man må ha begått handlingen med forsett (vilje), men flere straffebud rammer også den uaktsomme overtredelse. Også det å medvirke til et straffbart forhold er nå straffbart med mindre det er unntatt i det enkelte straffebud. I visse tilfelle kan man også straffes for å unnlate å handle – såkalt unnlatelsesmedvirkning. Man straffes ikke dersom en handling er begått i rettmessig nødverge.
Straffereaksjoner
De ordinære straffene man kan ilegges er fengselsstraff, samfunnsstraff, ungdomsstraff eller bøter. En fengselsstraff kan gjøres ubetinget – det vil si at man skal sone i fengsel – eller man kan gis fullbyrdingsutsettelse – som innebærer at soning utstår dersom man oppfører seg bra i en prøvetid som normalt settes til to år fra domsdato. Fullbyrdingsutsettelse ble tidligere kalt betinget fengsel. I tillegg til dette kan man også ilegges rettighetstap enten som selvstendig straff eller i tillegg til annen straff. All straff må ilegges samtidig slik at man ikke får gjentatt straffeforfølgning for samme forhold – såkalt dobbeltstraff.
Straffens omfang
Lengden av straffer eller bøtenes størrelse varierer ut fra hvilket lovbud som er overtrådt. Straff vil ved ordinære lovbrudd ligge mellom 14 dager og 21 år. Ved noen særlige lovbrudd knyttet til terrorisme og folkemord, er lengstestraffen 30 år. Den som er under 18 år på gjerningstidspunktet kan bare idømmes fengselsstraff når det er særlig påkrevd, og aldri lenger enn 15 år. Bøters størrelse er avhengig av formues- og inntektsforhold, med mindre det er såkalte masseovertredelser der det er vedtatt et fast beløp – for eksempel ved veitrafikkovertredelser.
Dersom man utgjør en ekstraordinær risiko for gjentakelse av alvorlige straffbare forhold, kan den tidsbestemte fengselsstraffen erstattes med forvaring, som er på ubestemt tid men med fortløpende domstolskontroll.
Den som ikke kan straffes fordi han er psykotisk eller psykisk utviklingshemmet i høy grad, kan hvis det er fare for gjentakelse av alvorlige lovbrudd dømmes til overføring til tvungent psykisk helsevern for å beskytte samfunnet for øvrig.
Historikk
Straffeloven av 2005 er den tredje straffelov vi har i Norge. Den erstattet alminnelig borgerlig straffelov 22. mai 1902, som igjen avløste kriminalloven av 1842.
Det viktigste dokumentet som begrunner de generelle delene av dagens straffelov, er Ot.prp. 90 (2002-2003) fra Justisdepartementet.