Den politiske kampen for kvinners rett til selvbestemt abort i Norge startet i 1913. Etter en avisomtale av en fosterfordrivelse der kvinnen døde, formulerte Katti Anker Møller for første gang kravet om lovlig selvbestemt abort. Abort var den gang ulovlig, og kvinner som tok abort, risikerte fengsel i inntil tre år – den som utførte abort, risikerte fengsel i to år. Resultatet var at mange kvinner foretok illegale aborter selv eller hos «kloke koner» og satte liv og helse på spill.
Den første abortloven kom i 1959, men inneholdt ingen bestemmelser om abort på sosiale indikasjoner. Legal abort kunne tillates i tilfeller der kvinners liv sto i fare, og i tilfeller der kvinnen kunne få alvorlige fysiske eller psykiske lidelser hvis de fullførte svangerskapet. Men alle kvinner som ville ta abort, måtte legge saken fram for en nemnd. I abortnemndene satt to leger med makt til å avgjøre hvilke kvinner som skulle få abort, og hvilke kvinner som måtte fullføre graviditeten. Systemet virket fornedrende på mange kvinner, og abortkampen ble en hovedsak for den nye kvinnebevegelsen som oppstod i begynnelsen av 1970-årene. For kvinnebevegelsen var spørsmålet hvem som skulle ta avgjørelsen: legen eller kvinnen.
Abortsaken ble en sentral kampsak etter at Arbeiderpartiet på sitt landsmøte 1969 programfestet selvbestemt abort. I 1974 dannet flere kvinneorganisasjoner «Kvinneaksjonen for selvbestemt abort», mens motstanderne organiserte seg i “Folkeaksjonen mot selvbestemt abort”.
Høsten 1974 var forslag til lov om selvbestemt abort oppe i Stortinget, men forslaget falt mot én stemme. En ny lov ble vedtatt 1975. Den åpnet for at vilkårene for abort også skulle gjelde sosiale hensyn. I tillegg ga den helsepersonell mulighet til å nekte å utføre aborter av samvittighetshensyn. Først 1978 ble loven om selvbestemt abort vedtatt med én stemmes overvekt i Stortinget.