Spartas samfunnsstruktur og indre utvikling har en svært tett sammenheng med dets erobringer og kontrollen over de underlagte folkene. Mer enn noen annen bystat var borgerskap knyttet til eierskap av jord, og denne jorden ble tatt fra andre grekere, kalt heloter, og dyrket av dem under slavelignende forhold. Dette gjorde det mulig for spartanerne å avstå fra arbeid og vie seg fullt og helt til staten.
Dette var også en av årsakene til Spartas nedgang i midten av det tredje århundre fvt. Da stadig mer eiendom ble konsentrert på færre hender, ble det færre som hadde nok til å opprettholde sin tilværelse som medlemmer av den arbeidsfrie klassen av fullverdige spartanerne. Uten nye erobringer var det ikke mulig å bøte på dette, og da spartanerne tapte territorier gikk systemet under.
Myten om dorer-invasjonen og Lakonia
Spartanerne hevdet selv at de kom som erobrere til Peloponnes omtrent 1000 fvt. som en egen folkegruppe kalt dorere. Dette skulle forklare dialekt-skillet mellom språkgruppene dorisk og jonisk, og rettferdiggjøre deres krav på kontroll over hele Peloponnes. Athenerne hevdet på sin side å være moderbyen til alle byene som talte med den joniske dialekten. Begge disse kravene er for det meste avvist i nyere forskning.
For det første fantes der flere dialekter på Peloponnes innenfor den doriske hovedgruppen. For det andre finnes der flere grunner enn erobring som årsak til spredning av dialekter. Eldre forskning brukte ofte invasjoner og folkeforflytninger som forklaring på samfunnsendringer, og idéen om dorer-vandringene smitter fortsatt over på skolebøker og populærhistorie.
Det som vi kan gi spartanerne rett i, er at Lakonia ble underlagt Sparta, og at denne prosessen var avsluttet en gang i det 8. århundret. Spartanerne kalte seg laikedamonere etter territoriet de nå kontrollerte.
Messenia
Den neste fasen i Spartas ekspansjon var erobringen av regionen Messenia i nord i det 7. århundret fvt. Messenerne var åpenbart godt organisert, da det skulle flere store kriger til før Sparta fikk kontrollen mot slutten av det 7. århundret fvt. Dette tyder også på at Sparta ennå ikke var den effektive militærstaten det senere ble.
De såkalt «Lykurgiske reformene» som spartanerne ville føre tilbake så lenge som mulig (jo eldre, jo flottere) fant trolig sted under eller etter erobringen av Messenia. Det var utnyttelsen av messenerne og deres slavearbeidskraft som gjorde disse reformene mulig. Først å ble alle borgere i Sparta godseiere, frie for å utføre manuelt arbeid og frie til å egne seg fullstendig til kollektivet.
Det Peloponnesiske Forbund
Spartanerne ville i midten av det sjette århundret fvt. fortsettete erobringene og vendte seg mot den største byen i regionen Arkadia, nemlig Tegea. I sitt overmot hadde de tatt med seg lenker som de skulle bruke på tegeanerne. Spartanerne led et definitivt nederlag i en krig hvor også Tegeas kvinner skal ha deltatt. Det var spartanerne som måtte bære sine medbrakte lenker og arbeide på tegeanernes jorder. Disse lenkene hang i Athene-tempelet i Tegea helt frem til keiser Augustus tok det med seg til Roma.
Nederlaget mot Tegea marker slutten på Spartas forsøk på å underlegge seg Arkadia og resten av Peloponnes. Sparta kontrollerte må direkte 40 prosent av halvøyen, og måtte nøye seg med å søke allianser med resten. Omtrent 500 fvt. ble det opprettet et forbund med nesten alle byene på Peloponnes, med unntak av Argos.
Sparta var, som den største makten, hegemon i dette forbundet. Alle statene stilte soldater og hadde sitt og si. Korint spilte en særlig viktig rolle. Korint var en rik by, som følge av handelen over stredet til fastlandet, og var derfor også strategisk viktig. Dessuten var Korint en kystby og hadde en betydelig flåte, i motsetning til landmakten Sparta.
Perserkrigene
I det femte århundret var Sparta som landmakt og Athen som flåtemakt Hellas' ledere i konflikten med det persiske imperiet. Perserkrigene var utløst av Athens støtte til de joniske byenes forsøk på å frigjøre seg fra Persia. Da perserne var slått tilbake i 479 fvt. valgte Sparta å igjen konsentrere seg om kontrollen over Peloponnes, mens Athen valgte å bringe jonerne inn i Det Deliske Forbundet.
Krigen mot Athen
Sparta spilte sammen med Athen en viktig rolle under perserkrigene, men kom deretter i stadig sterkere motsetningsforhold til det demokratiske og ekspanderende Athen. Det var åpne fiendtligheter i perioden 460–446 og full krig i perioden 431–404 (den peloponnesiske krig). Etter seieren var Sparta i noen tiår den dominerende makten i Hellas. Dette var delvis i forståelse med Perserriket, og etter tapet mot Theben ved Levktra i år 371 gjenvant Sparta aldri sin styrke.