Napoleonskrigene utløste store omveltninger også i de nordiske landene. Etter at britiske styrker i september 1807 bombarderte København og ranet med seg den dansk-norske orlogsflåten (flåteranet), kom tvillingriket Danmark-Norge med i napoleonskrigene på den tapende side.
Storpolitiske strategier førte til at Danmark-Norge kom i et uløselig krysspress mellom britenes krav om utlevering av orlogsflåten og de franske kravene om tilslutning til fastlandsblokaden rettet mot Storbritannia, som Napoleon etablerte fra 1806. I de fleste krigsårene fra 1807 til 1814 blokkerte britiske orlogsskip samvirket mellom Danmark og Norge.
Flåteranet i 1807
Etter det franske nederlaget under sjøslaget i 1805 ved Trafalgar og tapet av store deler av orlogsflåten, innførte Frankrike en økonomisk blokade av britisk handel med europeiske land. Britene svarte med å blokkere alle franskkontrollerte havner. De fryktet dessuten at den mektige dansk-norske orlogsflåten ville falle i hendene på Frankrike, og forberedte allerede tidlig i 1807 et tokt mot Danmark.
Den nøytrale flåten i fredsopplag var den femte største i Europa, men britene satset på fullt sjøherredømme med sin flåte, som var større enn alle øvrige europeiske lands flåter til sammen. Det var også viktig for britene å holde veien åpen inn i Østersjøen.
Sør for den danske grensen stod en fransk armé under marskalk Bernadotte klar til å rykke nordover for å tvinge Danmark-Norge til å delta i fastlandsblokaden. Planer eksisterte også om angrep på Sverige over Øresund.
Store deler av de danske forsvarsstyrkene var plassert på grensevakt syd i Jylland og ble av britiske krigsskip avskåret fra å komme København til hjelp da britene overraskende landsatte store styrker på Sjælland (se slaget ved Sjællands odde). Byen hadde med den oppankrede orlogsflåten et sterkt forsvar mot sjøsiden, men på landsiden var det kun svake forsvarsstyrker til stede mot britenes 30 000 soldater i angrepet.
Etter flåteranet trengte britene å avse kun mindre orlogsfartøyer til å patruljere farvannet mellom Danmark og Norge. Dette var tilstrekkelig til å avskjære forsyninger av korn og materiell som Norge trengte. Sjef for landforsvaret av Sør-Norge fra 1804 var prins Christian August av Schleswig-Holstein. Han hadde erfaring fra aktiv krigstjeneste, og fikk systematisk utviklet de norske militære styrkene til et effektivt nivå. Han ble populær blant de norske soldatene, og ble omtalt som «Gustenborgeren med den krumme næsen».
Krigstid
Danmark-Norge ble inkludert i den franske alliansen og var snart formelt i krig med Storbritannia. Handelsskip på alle hav ble oppbrakt av den britiske marinen, og sjøfolkene havnet i fangeskip; «i prisonen».
Ved fredsavtalen mellom Russland og Frankrike i Tilsit i juni 1807ble det avtalt at Sverige, som var alliert med Storbritannia, også skulle trekkes inn i fastlandsblokaden. Russland gikk i 1808 til invasjon avSverige, og ved fredsslutningen i september 1809 måtte Finland avstås fra Sverige til Russland. Som kompensasjon lovet Russland at Norge kunne overføres til Sverige.
Da Russland angrep østfra, i forståelse med sin franske alliansepartner, erklærte den nye kongen Frederik 6 i København krig mot Sverige. Planen var at franske styrker skulle bistå med angrep rettet mot Skåne, men britiske skip blokkerte Kattegat straks isen gikk opp. Den isolerte situasjonen fra 1807 gjorde at prins Christian August ble utnevnt til leder av en selvstendig norsk regjeringskommisjon.
I april 1808 marsjerte svenske styrker inn i Norge over grensen fra Sverige. Dyktig disposisjon og ledelse fra prinsen førte til svenske nederlag og krigsfanger ved Toverud gård i Aurskog, ved Trangen i Åsnes kommune, Solør og ved Prestebakke i Enningdal i Østfold. Like etterpå ble de svenske styrkene trukket tilbake, mens norske styrker forble i vaktposisjoner. Mindre trefninger langs grensen foregitt frem til slutten av året. Den populære prinsen og feltherren ble hyllet på sin fødselsdag 9. juli med en ny sang; «For Norge, Kiæmpers Fødeland».
Fra sin venn kong Frederik 6 fikk Christian August motvillig tillatelse til å innlede forhandlinger med de svenske styrkene. Forsyningssituasjonen i Norge var blitt svært vanskelig. Han oppnådde i desember 1808 å få til en avtale om foreløpig våpenstillstand, og han klarte stort sett å bevare denne frem til endelig fredsavtale i slutten av 1809.
Den svenske kongen Carl 13, som ble tilsatt etter et offisersledet statskupp, hadde ingen arvinger. Christian August aksepterte etter lang betenkning et svensk tilbud om å tiltre som deres kronprins, men døde brått av slag 28. mai 1810.
Det var uår og dårlige kornhøster i Norge, og samtidig var tilførsel av korn fra Danmark blokkert av britene. Folk sultet, og den blomstrende handelen med England stoppet opp. Konkurser rammet kjøpmannshusene, og misnøye med situasjonen landet var kommet i økte stadig.
Avgjørelser
I Sverige var man oppsatt på revansj mot Russland for å vinne tilbake Finland. En allianse med Frankrike kunne være en vei mot dette, og høsten 1810 etter Christian Augusts død ble marskalk Jean Baptiste Bernadotte valgt til ny svensk kronprins. Han var imidlertid skeptisk til å fortsette den tidligere rekken av blodige kriger med Russland, og mente at en overtagelse av Norge ville gi en bedre fremtid.
Napoleon vendte i 1812 slagen hjem fra felttoget i Russland, med tap av nesten hele sin hær på rundt 650 000 soldater. Bernadotte hadde avventet utviklingen og inngikk en avtale om allianse med Storbritannia, Russland, Preussen og Østerrike, og 30 000 svenske soldater ble sendt for å delta i krigen.
Etter at Napoleon i oktober 1813 tapte slaget ved Leipzig, presset alliansen de franske styrkene stadig lengre hjemover. Bernadotte så sitt snitt til å gå nordover mot de danske styrkene for å presse sitt krav på Norge. I januar 1814 holdt seierherrene konferanse i Kiel, og Russlands løfte til Sverige ble bekreftet av de øvrige partene. Det norske territorium skulle overleveres til Sverige, det slagne Danmark hadde som i 1807 heller ikke nå noe valg.
Men dette ville ikke nordmennene godta, heller ikke stattholderen prins Christian Frederik. Han mente at han hadde personlig arverett til Norge, men deler av den norske eliten så det annerledes; etter at kong Frederik 6 hadde frasagt seg kongedømmet over Norge, hadde retten til å velge sin konge nå falt tilbake til folket (se egen artikkel om 1814).
Christian Frederik rettet seg etter disse oppfatningene, og stilte seg i spissen for uavhengighetsbestrebelsene. Norske myndigheter mobiliserte også opp mot 35 000 soldater til forsvar for selvstendigheten.
Christian Frederik ble valgt til konge i Norge, men slik utvikling ville ikke de seirende stormaktene støtte, selv om Storbritannia viste velvilje for den nye konstitusjonen. Stor begeistring for Bernadotte fantes heller ikke hos de øvrige stormaktene, og deres representanter forsøkte å megle frem et kompromiss. Bernadotte rykket i august inn i Østfold med en styrke på 45 000 krigsvante soldater, og hadde i tillegg løfter om store russiske og prøyssiske forsterkninger. Krigen ble ført med tilbakeholdenhet fra begge sider.
Svenskene rykket helt frem til Glomma, mens de norske troppene skjøv svenskene tilbake til grensen fra Lier ved Kongsvinger. Politisk vilje på begge sider førte snart til våpenstillstand. Etter forhandlinger i Moss på sensommeren 1814 (Mossekonvensjonen), valgte Christian Frederik å fratre på betingelse av at Bernadotte aksepterte den nye norske konstitusjonen.
Les mer i Store norske leksikon
- napoleonskrigene
- napoleonskrigene i Finnmark
- Norges forsvar fra 1800 til 1814
- 1814 – det selvstendige Norges fødsel
- Kieltraktaten
Eksterne lenker
- «Barkebrødstider 1807–1814» – Norgeshistorie.no
- «Kaperfart og lisenshandel under napoleonskrigene» – Norgeshistorie.no
- «Utenrikspolitikk 1807–1814» – Norgeshistorie.no
- Flåteranet på 1807.dk
Litteratur
- «Krigen i Norden». Rapport fra Clio og Mars-seminaret på Forsvarsmuseet i Oslo 5.–7. november 2008, trykt hefte, Forsvarsmuseet 2009.