[go: up one dir, main page]

Versj. 6
Denne versjonen ble publisert av Ida Scott 19. oktober 2021. Artikkelen endret 24 tegn fra forrige versjon.

Rettspraksis er den praksis domstolene etablerer og følger i sine avgjørelser.

I rettskildelæren nyttes uttrykket 'rettspraksis' i en mer spesifikk betydning. Der nyttes det om hvordan domstolene har tolket rettsreglene i sak etter sak. Som sådan fungerer all rettspraksis som rettskildefaktor.

Rettskildefaktor vil si at måten som domstolene har forstått og brukt vedkommende rettsregel på, blir argument for hvordan denne rettsregelen skal tolkes. Ikke nødvendigvis avgjørende argument, men jevnt over rimelig tungtveiende.

Rettspraksis er vel og merke betydningsfull som rettskildefaktor ikke bare for domstolene selv, men også for forvaltningen og for andre som skal forstå og anvende vedkommende rettsregel.

Særlig Høyesteretts praksis teller mye som rettskildefaktor. Vi kaller høyesterettsavgjørelser gjerne for prejudikater. Underrettenes rettspraksis er av betydning, men langt mindre viktig for lovforståelsen.

Disse latinske betegnelsene nyttes til å skille mellom ulike avsnitt i domsgrunnene.

  • 'Ratio decidendi' er de utslagsgivende domsavsnittene (om hvordan loven skal forstås)
  • 'Obiter dictum' er uttalelser som ikke var nødvendige for å begrunne domsresultatet, men som ikke desto mindre sier noe om hvordan retten ser på hvordan loven skal forstås
  • Erik Magnus Boe: Innføring i juss, 2010
  • Erik Magnus Boe: Grunnleggende juridisk metode, 2020
  • Synne Sæther Mæhle og Ragna Aarli: Fra lov til rett, 2017