Orgelstemme er et antall piper med felles konstruksjon, klang og tonestyrke i hele klaviaturets omfang, fra dypeste tone til den høyeste.
I teknisk forstand brukes betegnelsen også om den fysiske piperekken som frambringer stemmens spesifikke klang, og innretningen (knappen/bryteren) i spillepulten som sjalter stemmen inn og ut før eller under spillet. Uttrykkets etymologiske bakgrunn er referansen til den menneskelige og individuelle røst. Synonymet «register» brukes tidvis, trolig grunnet betydningen «liste, rekke». Å velge ut, kombinere og endre orgelstemmer før og under spillet blir alltid kalt «registrere».
I pipeorgelet oppnås egal klang gjennom hele stemmen ved at piperekken er likt konstruert fra bass til diskant. Tonehøyden varieres ved at pipene har ulik størrelse – slik lengden av pianoets strenger endres fra bunn til topp. I de fleste orgelstemmene dannes hver tone av én enkelt pipe, men i enkelte stemmer klinger flere piper pr. tone. De minste orglene har 3-4 stemmer, mens store orgler kan ha opp mot 100 stemmer, i sjeldne tilfeller enda flere. Stemmenes piperekker er som regel gruppert og plassert i egne seksjoner (verk) inne i orgelet, som igjen er tilknyttet forskjellige manualer (klaviaturer) i spillepulten. Stemmefordelingen på manualene kan variere, men den vanlige normen er at hvert av manualene er et eget lite orgel med stemmer av ulik klang og forskjellig styrkegrad. Beholdningen av stemmer, fordelingen på manualer og pedal, og oversikten over spillepultens hjelpemidler i betjeningen av orgelet utgjør instrumentets «disposisjon». Utforming av orgelets disposisjon varierer med tidsepoker og stilretninger.
Det finnes et omfangsrikt utvalg av orgelstemmer, både med hensyn til klangfarge, styrkegrad, toneomfang og fysisk størrelse. Variasjonen og mangfoldet har vokst fram i takt med utviklingen av orgelets mange dialekter og stilretninger. Med unntak av enkelte ikonografiske og skriftlige kilder er lite konkret kjent om orgelstemmenes konstruksjon og klang før orgelet etablerte seg som et kirkelig instrument mot slutten av middelalderen. Fra denne perioden oppstod et stort mangfold av stemmetyper, og ved inngangen til 1700-tallet var de fleste vanligste orgelstemmene skapt. Mange stemmer ble utformet for å etterlikne tidens blåseinstrumenter (Krumhorn, Fløyte, Trompet) og strykeinstrumenter (Gambe), og stemmenavn som ble lånt fra instrumentene de imiterte. Stemmer som ikke relaterte seg til andre instrumenter fikk navn etter funksjon (Principal, orgelets hovedstemme), plass i overtonerekken (Kvint, Ters), fysisk plassering i orgelet (Montre, Praestant), assosiasjon til natur og fenomener (Celeste, Unda Maris, Nachtigall), pipens konstruksjon (Rørfløyte), onomatopoetisk (Bourdon) eller musikalsk intervall (Sesquialtera). Stemmetypene ble i stor grad felles for de mange regionale og stilistiske retningene i orgelutviklingen, men fikk ofte ulik skrivemåte (Basun/Bassoon, Kornett/Cornet, Bourdon/Bordun). Noen stemmer med tilnærmet lik klang, konstruksjon og funksjon fikk egne nasjonale benevnelser f.eks. Principal/Montre/Flautado/Open diapason, og Mixtur/Plein Jeu, Lleno.
Den tekniske konstruksjonen av orgelets stemmer kan inndeles i to hovedgrupper: Stemmer som består av labialpiper, og stemmer som er består av lingualpiper.