Nasjonal arbeidsinnsats var et tiltak som ble satt i verk av det norske okkupasjonsregimet under Nasjonal Samling og ministerpresident Vidkun Quisling. Men både lovgivningen og forvaltningen av bestemmelsene foregikk i stor grad etter pålegg fra den tyske okkupasjonsmyndigheter som ønsket å frigi en størst mulig del av den norsk arbeidskraften til sine sivile og militære utbyggingsprosjekter. Lov om den nasjonale arbeidsinnsats ble kunngjort 22. februar 1943 ga adgang til utstrakt regulering av det norske arbeidsmarkedet og innebar at all sysselsetting som okkupasjonsmakten definerte som "uutnyttet" eller "unødvendig" kunne tvangsutskrives til prioriterte formål.
I Hjemmefrontens ledelse stilte seg først avventende til registreringen, blant annet fordi man gjerne ville ha på det rene om utskrivningen bare skulle tjene til å øke matproduksjonen. Men det viste seg snart at svært mange ble utskrevet til arbeid som direkte tjente Tysklands krigføring, særlig til bygge- og anleggsarbeid. Fra mai 1943 ble ordningen boikottet, og en rekke av de innkomne registreringsskjemaer var falske. Da det våren 1944 ble tale om å skrive ut hele årsklasser til arbeidsinnsats, satte motstandsbevegelsen alle krefter inn, fordi den fikk kjennskap til at det var fare for mobilisering av norsk ungdom til tysk krigstjeneste. 18. mai 1944 ble registreringskontoret i Oslo ødelagt, og kort etter fulgte flere andre dramatiske sabotasjeaksjoner.
Arbeidsinnsatsen ble en avgjort fiasko for tyskerne, men på den annen side fikk de i altfor høy grad den nødvendige norske arbeidskraft på frivillig basis, idet man regner at over 100 000 nordmenn tok arbeid for tyskerne under krigen, lokket av de høye lønningene.