Aleksander 1 var prins av Battenberg og fyrste av Bulgaria fra 1879 til 1886.
Aleksander gjorde tjeneste i den russiske hæren under krigen mellom Russland og Det osmanske riket (Tyrkia) i 1877–1878. Krigen førte til uavhengighet for Bulgaria, som tidligere hadde vært underlagt tyrkerne, og Aleksander ble etter russisk initiativ (han var nevø av tsar Aleksander 2) valgt til det autonome Bulgarias første fyrste i 1879. Han var tilhenger av en autoritær styreform og satte alt i 1881 den liberale grunnloven av 1879 til side. Et mer spent forhold til Russland førte likevel til gjeninnføring av konstitusjonelt styre i 1883.
Etter oppstanden mot det tyrkiske styret i Øst-Rumelia i september 1885, godtok Aleksander, av frykt for å bli styrtet, en union mellom Øst-Rumelia og Bulgaria. Dette var mot tsarens vilje, og det kom til brudd mellom Bulgaria og Russland. Serbia forsøkte å utnytte bruddet og gikk til krig mot Bulgaria for å erobre tapte områder, men bulgarerne var sterkere. Fred uten grenseendringer ble inngått i Bucureşti i mars 1886.
De europeiske stormaktene godkjente den bulgarske fyrsten som generalguvernør i Øst-Rumelia for fem år, men uten å nevne Aleksanders navn. Dermed var unionen mellom Bulgaria og Øst-Rumelia i praksis akseptert, samtidig som den russiske misnøyen med Aleksander var tydelig markert. Etter et russiskstøttet offiserskupp i Sofia i august 1886 abdiserte han. Han levde senere i Østerrike. Aleksander ble bevilget apanasje av Bulgaria i 1891 og ble bisatt i Sofia.