Aleksander 1, fyrste av Bulgaria 1879–86, prins av Battenberg. Gjorde tjeneste i den russiske hær under krigen mot tyrkerne 1877–78 og ble etter russisk initiativ (han var nevø av tsar Aleksander 2) valgt til det autonome Bulgarias første fyrste 1879. Han var tilhenger av en autoritær styreform og satte alt i 1881 den liberale grunnloven av 1879 til side. Et mer spent forhold til Russland førte likevel til gjeninnføring av konstitusjonelt styre i 1883. Etter oppstanden i Øst-Rumelia sept. 1885 godtok han, av frykt for å bli styrtet, unionen med Bulgaria mot tsarens vilje, og det kom til brudd med Russland. Serbia forsøkte å utnytte bruddet og gikk til krig mot Bulgaria, men bulgarerne var sterkere. Fred uten grenseendringer ble inngått i Bucureşti mars 1886.
Stormaktene godkjente den bulgarske fyrsten som generalguvernør i Øst-Rumelia for fem år, men uten å nevne Aleksanders navn. Dermed var unionen i praksis akseptert, samtidig som den russiske misnøyen mot Aleksander var tydelig markert. Etter et russiskstøttet offiserskupp i Sofia aug. 1886 abdiserte han. Han levde senere i Østerrike. Bevilget apanasje av Bulgaria i 1891 og bisatt i Sofia.