Klimakonvensjonen, undertegnet på FNs Konferanse om miljø og utvikling i 1992 (UNCED-konferansen), trådte i kraft i 1994 og var i 2005 ratifisert av 189 land. Klimakonvensjonen er en rammeavtale og fungerer som et redskap for å kartlegge utslipp av drivhusgasser. Konvensjonen hadde også en intensjonserklæring om å stabilisere utslippene av drivhusgasser på 1990-nivå innen år 2000. Disse forpliktelsene ble på konvensjonens første partsmøte i 1995 kjent utilstrekkelige for å nå konvensjonens endelige mål om å stabilisere konsentrasjonene av drivhusgasser i atmosfæren på et nivå som forhindrer farlig menneskeskapt påvirkning av klimasystemet. En felles finansieringsordning, Global Environmental Facility (GEF), ble opprettet for å blant annet å hjelpe til med å gjennomføre tiltak for å redusere utslipp av klimagasser.
Kyotoprotokollen
I Kyoto, Japan, ble det i desember 1997 vedtatt en protokoll til Klimakonvensjonen. Den inneholder et sett differensierte forpliktelser som totalt utgjør 5,2 % reduksjon i utslippene fra I-landene. Noen få land, deriblant Norge, kunne da øke sine utslipp med ca. 1 %, mens enkelte andre måtte stabilisere utslippene sine. Siden 1997 har imidlertid utslippene økt, og Norge lå 2004 8–9 % over utslippene fra 1997. Hovedreferanseåret for utslippsreduksjonene er 1990, og reduksjonene skal være gjennomført i perioden 2008–12. Avtalen trådte imidlertid ikke i kraft før den var ratifisert av land som står for 55 % av verdens utslipp av klimagasser, noe som først skjedde 2004. Kyotoprotokollen var da ratifisert av 127 land og trådte offisielt i kraft 16. februar 2005. Selv om store nasjoner som USA og Australia har trukket seg, nådde man målet om 55 % da Russland ratifiserte avtalen. Se også drivhuseffekt (tiltak).