Riksgrensen, Norges landegrense, er i alt 2562 km lang. Grensen mot Sverige er 1630 km, mot Finland 736 km og mot Russland 196 km.
Oppmerking
Riksgrensen er merket med grenserøyser, i skogtrakter ved en grensegate. Grensen var opprinnelig merket med 374 grensemerker, de aller fleste røyser. De første 11 (bygd 1661) står i grensen mellom Norge og Bohuslän, de neste 294 i resten av grensen mot Sverige (bygd 1751–64), så 59 i grensen mot Finland (1760-årene) og 10 i grensen mot Russland (disse er bygd etter 1826). Ved hver ny grenseoppgang er det senere bygd nye røyser, antallet er (2005) vel 800. Riksgrenserøysene har form av avskårne kjegler, cirka en og en halv meter høye, cirka to meter brede i bunnen og en halv meter smalere øverst. I toppene er det murt inn opptil en meter høye steinplater (hjertesteiner) med innhugd nummer, byggeår og kongenavn.
En avtale mellom Norge og Sverige sikrer grenserydning hvert 25. år. Lov av 14. juli 1950 gir regler om forskjellige tiltak til gjennomføring av oppmerking og overvåking av riksgrensen. Loven gjelder for riksgrensen i sin helhet, men har vesentlig hatt betydning i forholdet til Sovjetunionen/Russland.
Historie
Under kong Olav den hellige (1020-årene) ble Norges sørgrense etablert ved munningen av Göta älv og i nordøst ved Härjedalen. Ved freden i Brömsebro i 1645 mistet Norge Jämtland og Härjedalen, mens Bohuslän og Trondhjems len ble avstått til Sverige i 1658 (freden i Roskilde). Trondhjems len ble vunnet tilbake i 1660. I nord hadde de omkringliggende statene i hundrevis av år rivalisert om de samiske landområdene. Ved freden i Knäred i 1613 gav Sverige opp alle pretensjonskravene på kyst- og fjordområdene nord for Tysfjord. Det vil si at også samene i dette distriktet fra da av betalte skatt til bare én stat. For første gang hadde kongen i København enejurisdiksjonen i dette området.
Grensen mellom Bohuslän og Smålenene (Østfold fylke) ble fastsatt ved en traktat i 1661. Resten av grensen mot Sverige ble fastsatt ved traktat i 1751. Den omfattet også riksgrensen mot Finland, som da hørte under Sverige. Denne grensetraktaten førte blant annet til at det samiske fellesområdet i indre Finnmark ble tillagt Norge. Frem til 1751 var for eksempel Kautokeino og Karasjok (Avjovarre) under svensk jurisdiksjon. I tilknytning til grensetraktaten ble det laget et tillegg med samme kraft som traktaten selv. Den skulle sikre grunnlaget for det samiske folkets eksistens, selv om en endelig grense nå ble trukket gjennom områdene deres. Der ble de berørte samene sikret blant annet fortsatt rett til bruk av naturgodene på begge sider av grensen, en betydelig egenforvaltning, nøytralitet og en intern domstol (Lappekodisillen).
Finland ble utskilt fra Sverige i 1809. En del av den nordligste svensk-norske grensen fra 1751 ble fra da av grense mellom Norge og Finland. Gjennom grensekonvensjonen med Russland i 1826 ble de skolte- eller østsamiske fellesområdene delt mellom Finland, Russland og Norge. Det skjedde gjennom at den siste delen av grensen mellom Norge og Finland ble fastsatt, og grensen mellom Norge og Russland ble trukket til Grense Jakobselv ved Nordishavet. Norge hadde dermed fått sin nåværende fastlandsgrense.
Grensetraktaten med Sverige er fremdeles gjeldende. Etter at Finland ble selvstendig 1917 og 1920 hadde fått overdratt Petsamo-distriktet fra Sovjet-Russland, ble de gamle grensene opprettholdt ved traktat av 1924. Etter den annen verdenskrig ble Petsamo-distriktet avstått til Sovjetunionen, og riksgrensen mot Sovjetunionen ble fastsatt ved en avtale i 1949. Denne har fortsatt å gjelde etter Sovjetunionens oppløsning.