Mauritius' bruttonasjonalprodukt (BNP) utgjorde 12,95 milliarder amerikanske dollar i 2022. I 2022 var økningen på 8,9 prosent. I Afrika var det i 2022 bare Seychellene som hadde en høyere bruttonasjonalinntekt (BNI) per innbygger, beregnet etter kjøpekraften. På FNs levekårsindeks (Human Development Index – HDI) for 2021 var Mauritius på 63. plass av 191 land. Ingen andre afrikanske land hadde en høyere plassering. 10,3 prosent av befolkningen lever under fattigdomsgrensen (2017).
økonomi og næringsliv på Mauritius
Fra hovedstaden Port Louis. Statuen er av byens grunnlegger, Francois Mahe.
Turismen er en av Mauritius’ viktigste inntektskilder, og landet har en rekke hotellanlegg av høy klasse.
Økonomisk bakgrunn
Mauritius fremholdes gjerne som det ene afrikanske eksempelet på et land som har gått fra en ensidig jordbruksbasert økonomi til en betydelig industrivirksomhet – og som videre sikter mot kommunikasjonsindustrien – alt i løpet av tre til fire tiår, fra slutten av 1970-årene. Samtidig har Mauritius styrket sin servicesektor, blant annet knyttet til den viktige turistindustrien, og landet har normalt opprettholdt en betydelig, årlig økonomisk vekst.
Mauritius har få naturressurser, men er velegnet for jordbruk. Fra kolonitiden er det dominert av sukkerrørdyrking, med tilhørende foredling til råsukker. Inntil 1970-årene var Mauritius en såkalt monokulturøkonomi, det vil si sterkt avhengig av én råvare, ett produkt, som var sukker.
Fra 1970-tallet
Ved å tilslutte seg Lomé-avtalen med EF (nå: EU) i 1975, ble Mauritius garantert salg av et gitt volum sukker, til garanterte priser. Med utviklingen av nye handelsregimer, gjennom WTO, fra slutten av 1990-årene, er utsiktene for sukkerindustrien mer usikker. Det samme gjelder også tekstiler, som fra 1980-årene ble en stadig viktigere eksportartikkel, etter at landet tiltrakk seg utenlandske investeringer til industriproduksjon for eksport, innenfor en såkalt Export Processing Zone (EPZ). Innen EPZ, som i praksis omfatter hele øya, tilbys investorer spesielt fordelaktige vilkår for å etablere produksjon for eksport. Den tredje store inntektskilden for Mauritius, etter sukker og industri, er turisme. Mauritius har dermed klart å omdanne en ensidig økonomi til å omfatte flere sektorer, og har fra slutten av 1990-årene også satset på å etablere øya som et internasjonalt offshore finanssenter.
Fra 2000-tallet
Fra begynnelsen av 2000-tallet er det satset mye på IT, med visjonen om en såkalt «cyber island», med blant annet satsing på en teknologisone i Ebène, 15 kilometer sør for hovedstaden Port Louis. Mauritius ser sin plassering, geografisk og tidssonemessig, mellom Asia og Amerika, som ett fortrinn innen finans og IT, samt et forholdsvis høyt utdanningsnivå og tospråklighet som et annet. Kulturelt og politisk har Mauritius nær kontakt både til Europa og Vesten, til Afrika og til Asia og Østen. Økt satsing på finans- og IT-sektorene vil også redusere avhengigheten av import av innsatsvarer; importen til særlig industri og turisme er stor og kostbar, samtidig som Mauritius på langt nær er selvforsynt med matvarer.
Basert på landets BNI per innbygger er Mauritius ifølge Verdensbanken i nedre skala av kategorien «High-income country» (2019) og derved ikke lenger kvalifisert for en del fordelaktige ordninger som tilkommer de minst utviklede land. Allerede i 1990-årene ble Mauritius omtalt som et nyindustrialisert land, i likhet med flere slike land i Asia.
Primærnæringer
Primærnæringene bidrar med fire prosent av landets BNP (2017).
Landbruk
Mauritius' økonomi var lenge ensidig basert på dyrking og foredling av sukkerrør, og sukker er sammen med industrivarer fortsatt viktigste eksportprodukt. Produksjonen av sukkerrør utgjorde 2 620 874 tonn i 2020 mot 3 405 250 tonn i 2019. Sukkerrør dyrkes dels på store plantasjer, dels av individuelle bønder, de fleste er småbønder. Om lag 90 prosent av det dyrkete arealet og nærmere halvparten av landets totalareal brukes til dyrking av sukkerrør, samtidig som det er satset på å øke produksjonen av matvarer, for å redusere den sterke avhengigheten av import.
Mauritius er blitt selvforsynt med egg og fjørfe, poteter og grønnsaker, samt svinekjøtt, mens vel 90 prosent av rødt kjøtt importeres. I høyere strøk dyrkes en del te og tobakk, primært for innenlandsk konsum. Mange år rammes landbrukssektoren av sykloner.
Fiske
Med støtte fra Australia og Japan har Mauritius bygd ut sitt kommersielle fiskeri. Landets fangst utgjør 30 992 tonn (2019). Det drives også oppdrett av havabbor, samt av ferskvannsreker. Oppdrettsproduksjonen utgjør 3251 tonn (2019).
Landets økonomiske sone utgjør 2,3 millioner kvadratkilometer. På lisens fisker fartøyer, hovedsakelig fra Japan, Sør-Korea og Taiwan, blant annet tunfisk i den økonomiske sonen. Disse fartøyene leverer fisk til havnen i Port Louis, hvor det er fabrikker for fiskekonservering.
Bergverk, energi
Mauritius har ingen kjente mineralforekomster og må importere alle petroleumsprodukter. Produksjon av elektrisk energi skjer for det meste i kullkraftverk, men også fra mindre dieseldrevne varmekraftverk. Rundt tre prosent kommer fra vannkraft. Sukkerplantasjene produserer betydelige mengder bioenergi i form av bagasse, som brukes både til elektrisitetsproduksjon, eget bruk og for salg.
Industri
Industrien står for 21,8 prosent av BNP (2017).
Mauritius har lite tradisjonell industri, men har en mindre fremstilling av blant annet stålprodukter og mineralgjødsel, basert på importerte råvarer og halvfabrikata, samt noe produksjon av klær, skotøy og næringsmidler, blant annet sigaretter basert på lokalt produsert tobakk. Industrisektoren ble utviklet særlig i 1980-årene, innenfor de såkalte eksportproduksjonssonene (EPZ); som er mer et finansielt instrument for å fremme investeringer enn en fysisk avgrenset sone. Innen EPZ-ordningen er det opprettet en rekke industriforetak for produksjon av varer for eksport, basert på attraktive vilkår og rimelig arbeidskraft. Industrialiseringen var lenge basert på enkel teknologi og høy arbeidskraftintensitet, og fant særlig sted innen tekstil-, lærvare- og elektronikkproduksjon, med tekstiler som største enkeltbransje. Allerede i 1990-årene ble flere av tekstilfabrikkene lagt ned, i stor grad på grunn av at andre land tilbød billigere arbeidskraft, med den følge at Mauritius satser på noe mer teknologi- og kompetansekrevende produksjon, herunder farmasøytiske produkter og kjemikalier.
Om lag 60 prosent av investeringene i EPZ er gjort av lokale investorer, resten kommer i hovedsak fra Asia, særlig fra Hongkong.
Tjenesteytende næringer
De tjenesteytende næringene står for 74,1 prosent av BNP (2017).
Hovedstaden Port Louis er Afrikas viktigste finanssenter med en rekke utenlandske banker, forsikringsselskaper og fondsforvaltere. I Port Louis er det både nasjonale og utenlandske IT-selskaper.
Turismen er av stor betydning for landets økonomi. Ifølge Verdens turismeorganisasjon (UNTWO) besøkte 1 418 000 turister Mauritius i 2019. På grunn av koronapandemien ble antall turister redusert til 316 000 i 2020 og ytterligere redusert i 2021 til 180 000. Turismen tok seg opp igjen i 2022, da en million personer besøkte Mauritius.
Utenrikshandel
Mauritius' eksport utgjorde 3,198 milliarder amerikanske dollar i 2021, mens importen beløp seg til 6,082 milliarder amerikanske dollar. Landet hadde med dette et underskudd på handelsbalansen på 2,884 milliarder amerikanske dollar.
I 2019 hadde Mauritius størst eksport til følgende seks land: Frankrike, Saudi-Arabia og USA (alle 10 prosent), Storbritannia (8 prosent), Zambia (7 prosent) og Madagaskar (6 prosent). Landets eksport består vesentlig av sukker, fisk, gjødning, diamanter og industrivarer fra eksportproduksjonssonene.
I 2019 hadde Mauritius størst import fra følgende fem land: Kina (15 prosent), India (13 prosent), Frankrike (10 prosent), Saudi-Arabia (8 prosent) og De forente arabiske emirater (7 prosent). Det importeres blant annet raffinerte oljeprodukter, kjøretøyer, matvarer og produkter for bruk i turistsektoren.
Samferdsel
Mauritius har et velutbygd samferdselsnett, og har 2428 kilometer veier, hvorav 2379 kilometer er asfaltert. Havnen i Port Louis har terminaler for både bulk-, container- og cruiseskip. Det er internasjonale flyplasser 48 kilometer sørøst for hovedstaden Port Louis på øya Mauritius og ved byen Plaine Corail på den vestlige delen av øya Rodrigues.
Mauritius har fra 1990-årene satset mye på telekommunikasjon og IT, ikke bare for sine egne kommunikasjoner, men som et økonomisk satsingsområde, med blant annet etablering av teknologisonen i Ebène. En undervannskabel for telekommunikasjoner mellom Sør-Afrika og India, med Mauritius som et mellompunkt, ble lagt i 2000.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.