radon (helsevirkninger)

Radon er en luktfri gass som dannes ved nedbrytning av radioaktive grunnstoffer (uran og thorium) i mineraler i berggrunnen. Den kommer spesielt lett opp i områder med mye fin grus, og trenger fra grunnen inn i tunneler og kjellere. Mest utsatt for strålingen er personer som bor i områder hvor berggrunnen består av granitt eller alunskifer, eller i områder med grusavsetninger med høyt innhold av radioaktive mineraler. Radon er vannløselig og kan finnes i naturlig mineralvann og i vann fra brønner boret i radioaktive bergarter.

I boliger og andre bygninger kan radon trenge inn gjennom sprekker i grunnmuren og langs rørinnføringer og medføre helseskadelige konsentrasjoner, spesielt i kjelleretasjen.

Opptreden av radon kan være meget lokal og må derfor måles i det enkelte hus eller grunnvannsbrønn i regioner der en har mistanke om eller kjenner til radonforekomst. Hvilke områder som har risikabelt høyt innhold av radon i Norge, er fortsatt ufullstendig kartlagt, men Statens strålevern, Norges Geologiske Undersøkelser og kommunehelsetjenesten kan gi nærmere opplysninger.

Radonkonsentrasjonen inne varierer betydelig over tid, og i samme uke kan høyeste verdi være opptil ti ganger over laveste verdi. Målingene må derfor utføres over minst en uke for å kunne brukes i risikovurdering. Målingene gjøres for eksempel ved hjelp av en boks som inneholder kull som opptar radioaktiv stråling, eller helst ved at man bruker en film (sporfilmmetoden) som registrerer strålingen. Den må stå åpen i det mest brukte rommet i lengre tid, minst en måned, og sendes deretter til et laboratorium som er godkjent av Statens strålevern, for fremkalling og tolkning av resultatet. Innendørs anbefales sporfilmmålinger foretatt over 6–8 uker i tiden fra midten av oktober til midten av april da nivået er høyest. Sporfilmmetoden er den eneste som er godkjent som grunnlag for tiltak.

Radonmengden kan vurderes ut fra målinger i utsprengt tomtegrunn, i jordluft minst 75 cm nede i bakken, ekstern gammastråling fra bakken (direkte måling om lag en meter over bakken); som radonekshalasjon fra innsamlede prøver eller ved måling av radon i inneluft i boliger i nærheten på tilsvarende byggegrunn. Måleverdiene må vurderes av eksperter på grunn av en rekke lokale forhold under prøvetakingen.

Måles radondøtre, regner man med at disse gjennomsnittlig utgjør omtrent halvparten av verdien for radon, og tiltaksgrensen blir derfor lavere.

Radon gir ved påvirkning over lengre tid en økt risiko for lungekreft. Helsefaren er spesielt knyttet til de radioaktive nedbrytningsproduktene som kalles radondøtre. De er isotoper av metallene polonium (Po-218, 214 og 210), bly (Pb-214 og 210) og vismut (Bi-214 og 210), hvorav poloniumisotopene avgir alfastråling. Radondøtrene er kortlivede partikler som lett binder seg elektrostatisk til støvkorn eller røykpartikler. Derved kommer de lett ned i lungene og kan avgi alfastråling der under den videre nedbrytingen. Stråling avgis på hvert nedbrytningstrinn, men alfastråling rekker kort og forutsetter nær kontakt med celleoverflaten for at den skadelige virkningen på arvestoffet skal inntre.

At radon kan feste seg på partikler som pustes inn i lungene, gjør det spesielt risikabelt for røykere, som i tillegg til slimhinneskaden av røyking, kan få radioaktive partikler avsatt på slimhinnen. Dette kan etter meget lang tid, som regel mer enn 20 år, føre til en ytterligere økt risiko for lungekreft hos røykere i områder med radon. Tiden for eventuell kreftutvikling er således meget lang, og risikoen avhenger av dose.

Kreftrisikoen er høyest hos gruvearbeidere der det både er radioaktiv stråling og støv. Hos arbeidere i gruver med høyt radonnivå viser undersøkelser at omtrent 40 prosent av lungekrefttilfellene kan tilskrives radon.

Det er stor usikkerhet i beregningene av hvor mange lungekrefttilfeller radoneksponering i boliger kan føre til. Det er anslått at omtrent 14 prosent av lungekrefttilfellene i Norge årlig skyldes radon i boliger, det vil si om lag 280 tilfeller per år. Det er mulig at de fleste tilfellene av lungekreft knyttet til radon nettopp opptrer hos røykere eller personer som i boligen utsettes for radon i kombinasjon med røykpartikler.

Tiltaksgrenser er gitt av Statens helsetilsyn. Ettersom man mener det ikke foreligger noen nedre grense for helserisiko av radioaktiv stråling, anbefales det alltid å redusere denne mest mulig, spesielt når det kan gjøres med enkle, billige tiltak. Helsetilsynet har vedtatt følgende retningslinjer for tiltak i bygninger der radon påvises (for radondøtre gjelder halve verdier):

• Mer enn 400 Bq/m³: Tiltak skal gjøres for å redusere radonnivået.
• 200–400 Bq/m³: Enkle og billige tiltak bør gjøres i eldre hus, og nivået aksepteres ikke i nye hus.

Målet er at radonnivået ikke skal overstige 200 Bq/m³.

Direktoratet for strålevern og atomsikkerhet utgir lister over firmaer som har kompetanse i å måle radon i boliger.

Ventilasjonen må være god, samtidig som man må unngå å skape undertrykk i bygningen. God ventilasjon kan fjerne radoneksponeringen fullstendig. Man bør ikke bruke kjellerrom som fast oppholds- og soverom hvis det foreligger radonproblemer. Soveromsvinduet bør være åpent om natten. Lekkasjer rundt rørinnføringer og sprekker i gulv og grunnmur tettes, spesielt i nederste etasje. Ved bygging på radonutsatt grunn bør det legges en diffusjonstett plastmembran under kjellergulvet.

I uttalte tilfeller kan det legges en radonbrønn med kontinuerlig avsug av radon fra grunnen. Undertrykk under kjellergulvet ved bruk av kontinuerlig mekanisk avsug hindrer gassen i å trenge inn i huset (der det ellers alltid blir et lett undertrykk på grunn av ventilasjonen).

• geomedisin
• radon

• Låg, J. 1981 (redaktør). Geomedical Aspects in Present and Future Research. Norwegian Academy of Science and Letters, Universitetsforlaget: 226 sider.
• Banks, D. med flere 1998. Kjemisk kvalitet av grunnvann i fast fjell i Norge. NGU rapport nr 98.058