MS (multippel sklerose)

Det er karakteristisk for MS at symptomene veksler med tid og sted, som vil si at det er ulike deler av sentralnervesystemet som påvirkes på forskjellige tidspunkter. Denne variasjonen i sykdomsaktivitet er typisk for den hyppigste varianten av MS, attakkpreget MS (på engelsk relapsing remitting MS, RRMS). MS-attakene er episoder med forverring over dager til uker, etterfulgt av en gradvis bedring. Omtrent 85 til 90 prosent av pasientene har attakkpreget MS. Etter flere år med MS vil mange med RRMS kunne få en gradvis forverring uten at det har vært noe MS-attakk. Da vil sykdommen gå over til sekundær progressiv MS (SPMS).

Ved den andre varianten, primær progressiv MS (PPMS), er det en gradvis progresjon av symptomene fra starten av, uten MS-attakker.

Ett enkeltattakk med typiske symptomer uten holdepunkter for spredning av sykdomsaktivitet i tid kalles klinisk isolert syndrom (på engelsk clinical isolated syndrome, CIS). Personer med CIS har økt risiko for å utvikle MS over tid.

Hos enkelte kan det bli påvist funn på MR som er typiske for MS, men uten at det har vært typiske symptomer (tilfeldig funn i forbindelse med annen utredning). Dette kalles radiologisk isolert syndrom (på engelsk radiologically isolated syndrome, RIS). Personer med RIS har også økt risiko for å utvikle MS over tid.

Typiske symptomer kan være nummenhet (parestesier), stivhet, og svakhet (pareser) i armer og bein, koordinasjonsvansker, ustøhet og blære- og seksualforstyrrelser. Episoder med kortvarige symptomer som nervesmerter eller smertefulle muskelspasmer kan forekomme. Epileptiske anfall sees i noen tilfeller.

Øyesymptomer er vanlig, med blant annet tåkesyn, smerter bak øyet (synsnervebetennelse), og dobbeltsyn. Hos 20–30 prosent av MS-pasientene er synsnervebetennelse det første tegnet på sykdommen.

I tillegg forekommer mer «usynlige» symptomer som energitap (fatigue), hukommelsesvansker, søvnforstyrrelser, samt emosjonelle forandringer, angst og depresjon.

Definisjonsmessig skal et attakk vare lengre enn 24 timer og ikke komme i forbindelse med pågående infeksjon.

Det finnes per i dag ingen behandling som kan helbrede MS, men sykdomsforløpet ved RRMS (attakkvis MS) kan påvirkes med immunmodulerende legemidler («bremsemedisiner»), ofte kalt sykdomsmodulerende behandling og forebyggende behandling. Disse legemidlene påvirker kroppens immunforsvar. De reduserer risikoen for utvikling av nye attakker og den eventuelt påfølgende irreversible skaden og funksjonssvikten. Det anbefales å starte slik behandling så tidlig som mulig etter at diagnosen er stilt, slik at sentralnervesystemet kan beskyttes mot nye attakker.

Som hovedregel bør alle pasienter med sykdomsaktivitet på grunn inflammasjon (betennelse) starte med sykdomsmodulerende behandling. Tidligere ble det anbefalt å starte med et såkalt førstelinjepreparat, som har lav risiko for alvorlige bivirkninger og som reduserer attakkhyppigheten med 30 til 50 prosent. Nå anbefales at pasienter med nydiagnostisert MS starter med høyeffektiv sykdomsmodulerende behandling, som reduserer attakkhyppigheten med 55 til 70 prosent, men som har høyere risiko for bivirkninger enn førstelinjepreparatene.

Dette gjelder for nydiagnostiserte pasienter med RRMS, men også pasienter med PPMS hvor det er holdepunkter for inflammatorisk sykdomsaktivitet i form av attakk, rask forverring av funksjonstap eller påvisning av typiske forandringer på MR-undersøkelse bør vurderes for slik behandling.

Valg av behandling gjøres utifra en totalvurdering og i samråd med pasienten, og ved kontraindikasjon mot høyeffektiv behandling kan førstelinjepreparater vurderes.

Det foregår omfattende forskning på MS, og det har kommet flere nye legemidler som kan påvirke sykdomsforløpet, noe som har gitt en stadig bedre mulighet til å stabilisere sykdommen.

Alle behandlinger følges opp med regelmessige kontroller hos nevrolog, MR-undersøkelse og blodprøver, med fokus på å oppdage eventuelle bivirkninger av legemidlene samt å vurdere endringer i behandlingsopplegget grunnet ny sykdomsaktivitet.

Stamcellebehandling, nye legemidler og andre behandlingsformer forventes å komme i fremtiden.

I tillegg til ovennevnte legemiddelbehandling, kan flere av de plagsomme symptomene bedres gjennom opplæring, fysioterapi og symptombehandling.

God informasjon gitt på riktig måte er grunnlaget for en optimal behandling. Regelmessig fysisk aktivitet, tilstrekkelige nivåer av D-vitamin i kroppen og å unngå røyking er viktige elementer.

Videre finnes legemidler som påvirker flere av symptomene, blant annet legemidler som bedrer gangfunksjon, muskelstivhet og spasmer, smerter, vannlatingsproblemer og depresjon.

Ved uttalt spastisitet kan det plasseres en pumpe under huden som via et kateter sørger for tilførsel av et muskelavslappende legemiddel direkte inn mot ryggmargen (baklofen-pumpe). Det er viktig å gjennomgå symptomene med fastlege og nevrolog slik at relevante tiltak kan settes i gang.

Ved akutt forverring av sykdommen (MS-attakker) er det vanlig å gi en kortvarig kur med kortikosteroider, vanligvis intravenøst. Dette avkorter vanligvis den akutte tilstanden, men endrer ikke på sykdomsforløpet for øvrig. Ved mangelfull effekt finnes andre behandlingsalternativer som intravenøs immunglobulin og plasmaferese.