DNA-vaksine er DNA som sprøytes inn under huden eller inn i muskulaturen for å stimulere til en immunrespons.
Den eneste DNA-vaksinen som er godkjent for bruk i mennesker er en såkalt kreftvaksine. Det er flere DNA-vaksiner for ulike virussykdommer (blant annet zika og sars-CoV-2) som er i klinisk utprøving, men ingen er godkjent ennå. Noen få DNA-vaksiner er godkjent for husdyr, blant annet fugleinfluensa-vaksine for høns og vestnilvirus-vaksine for hest.
Med tradisjonelle vaksiner sprøyter man inn drepte eller svekkede smittestoffer (bakterier eller virus) eller deler av disse. I DNA-vaksiner er det smittestoffets arvemateriale (DNA-et) som sprøytes inn i kroppen. DNA er arvematerialet i levende organismer. Det inneholder gener, som kroppens celler bruker for å lage proteiner. DNA-et i DNA-vaksiner inneholder gener som koder for proteindeler som gjør at bakterier eller virus kan sette i gang en immunrespons. Løsrevet fra bakterien eller viruset vil disse proteindelene være ufarlige. Immunresponsen er rettet mot disse proteindelene som dannes fra DNA-et, ikke mot DNA-et i seg selv.
DNA-vaksiner kan også brukes som kreftvaksiner. Genene i DNA-vaksinen vil da kode for proteiner som lages av kreftceller og stimulere immunsystemet til å angripe kreftceller som lager disse proteinene.
Ordet «kreftvaksine» er uheldig, da det kan gi inntrykk av å virke forebyggende mot kreft, på samme måte som vaksiner forebygger smittsomme sykdommer. Kreftvaksiner brukes imidlertid som behandling mot allerede påvist kreft. Det kan også nevnes at humant papillomavirus (HPV)-vaksiner beskytter mot infeksjoner med HPV. Disse virusene er kjent for å disponere for kreft.
For å kunne avleses, må DNA tas inn i levende celler i det området vaksinen settes. DNA-et i DNA-vaksiner blir ofte festet til mikroskopiske gullpartikler som gjør DNA-et lettere å ta opp for cellene. Når en celle lager proteiner basert på DNA, vil den alltid vise eksempler på hva den lager ut på overflaten av cellen. Noen immunceller (T-celler) har som oppgave å kontrollere hva slags proteiner som lages inni hver celle. Når en celle har laget protein fra det fremmede DNA-et i DNA-vaksinen, vil cellen også vise disse proteinene på overflaten. De kontrollerende immuncellene vil da merke at det er fremmede proteiner som lages, og derfor starte en immunrespons mot proteinet. I tillegg til å vise proteiner på overflaten, vil cellen slippe ut proteinene i omgivelsene. Det er med på å stimulere andre deler av immunsystemet.
En fordel med DNA-vaksiner, sammenlignet med tradisjonelle vaksiner, er at DNA er mer stabilt og kan lagres i lengre tid, også uten mulighet for kjølelagring. I tillegg kan DNA festet til gullpartikler settes (injiseres) med en genpistol, som er en type vannpistol med sterk nok sprut til at væskestrømmen kan trenge gjennom huden. DNA-vaksiner er også raskere å produsere enn tradisjonelle vaksiner. Disse egenskapene gjør DNA-vaksiner egent for massevaksinering.
En utfordring med DNA-vaksiner er at de gir svakere immunresponser sammenlignet med tradisjonelle vaksiner.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.