Allmenntilstand er en uspesifikk betegnelse på et individs generelle helsetilstand. Allmenntilstanden beror på en kortfattet helhetsvurdering av helsetilstanden til pasienter, basert på observasjon og klinisk undersøkelse. Redusert allmenntilstand kan skyldes generalisert sykdom som medfører uspesifikke symptomer.
Innen klinisk medisin er allmenntilstanden nyttig for å kunne identifisere pasienter som trenger rask behandling eller nærmere utredning av potensielt alvorlig sykdom. Allmenntilstanden står derfor sentralt i vurderingen av akutt syke pasienter, samt ved prioritering av pasienter i henhold til hastegrad. Samtidig er allmenntilstand et uspesifikt begrep, med usikkerhet knyttet til både sykdomsårsak og alvorlighetsgrad.
Allmennsymptomer
Allmennsymptomer omfatter generelle symptomer som ikke kan knyttes til et bestemt organ, eksempelvis slapphet, kvalme, muskelverk, frostrier, svimmelhet, svette og dårlig matlyst. Slike symptomer kan forårsakes av kjemiske signalstoffer som immunceller og eventuelt kreftceller kan skille ut, som gjennom blodbanen kan medføre generell sykdomsfølelse via signalstoffenes virkninger på blant annet sentralnervesystemet og hjerte- og karsystemet.
Allmenntilstanden bedømmes som redusert hos personer som fremstår tydelig preget av allmennsymptomer som følge av generalisert sykdom. Allmennsymptomer og redusert allmenntilstand kan forekomme både ved akutt og kronisk sykdom, ved sykdommer som i utgangspunktet er lokale, som for eksempel lungebetennelse og generelle, som uoppdaget diabetes.
Lokale sykdommer medfører ofte såkalte organspesifikke symptomer, som er symptomer fra det affiserte organet, eksempelvis hoste og tungpust ved lungebetennelse. Sykdommer som i utgangspunktet er lokale kan i likhet med generelle sykdommer, medføre allmennsymptomer dersom sykdommen påvirker hele kroppen. Allmennsymptomer indikerer at sykdomsprosessen ikke er begrenset til ett enkelt organsystem, og kan gi opphav til redusert allmenntilstand dersom det klinisk foreligger et generalisert sykdomsbilde.
Allmenntilstandens bestanddeler
Allmenntilstand er et vidtfavnende begrep som kan omfatte både fysiske og psykiske sider av helsen. Samtidig som allmenntilstanden potensielt favner om svært mange helseaspekter, er det ingen enighet om hvilke momenter som skal inngå i vurderingen, og hvordan de ulike momentene skal vektes. Bevissthetsnivå og sirkulasjonsstatus står vanligvis sentralt i vurdering av allmenntilstanden. Andre, til dels overlappende momenter kan være:
- kontaktbarhet
- hydreringsstatus
- respirasjonsstatus
- hudfarge
- ernæringstilstand
- aktivitetsnivå
- kroppstemperatur
- velvære
- kvalitet på skrik hos barn
Selv om ikke alle momentene som kan inngå i vurderingen er påvirket, er hensikten med kartlegging av allmenntilstanden å identifisere allment syke pasienter som trenger rask helsehjelp i form av behandling eller nærmere utredning av potensielt alvorlig underliggende sykdom.
Ettersom allmenntilstand er et uspesifikt begrep, er det ofte hensiktsmessig å spesifisere hvilke momenter bedømmelsen av allmenntilstanden bygger på for å unngå uklarheter overfor pasienter, pårørende og øvrig helsepersonell.
Bruk
Allmenntilstand er et diffust begrep som kan plasseres i grenselandet mellom allment og medisinsk språk. Begrepet er upresist ved at det ikke er enighet om hvilke momenter skal inngå i vurderingen, og fordi flere av momentene vanskelig lar seg gradere objektivt. Allmenntilstanden bedømmes ofte intuitivt ut fra erfaring, og blir følgelig vurdert og vektet ulikt blant både helsepersonell og befolkningen for øvrig. Særlig vektlegges allmenntilstanden ved undersøkelse av barn og andre som ikke kan gjøre tilstrekkelig rede for egen sykehistorie og symptomutvikling.
Allmenntilstanden vurderes på det enkleste som god eller dårlig (nedsatt, redusert), men kan også graderes unøyaktig som lett, moderat eller alvorlig redusert. Hovedformålet med vurderingen er å bedømme hvorvidt og eventuelt i hvilken grad allmenntilstanden er påvirket, for derved å kunne danne et klinisk bilde av den aktuelle sykdommens omfang og alvorlighetsgrad.
For helsepersonell kan allmenntilstanden være nyttig ved prioritering av pasienter i henhold til hastegrad. Pasienter i redusert eller fallerende allmenntilstand har ofte større sykdomsutbredelse, smalere behandlingsvindu og dårligere prognose sammenlignet med pasienter i god allmenntilstand. Derfor blir pasienter i redusert allmenntilstand ofte prioritert fremfor mindre sykdomspregede pasienter med hensyn til rask helsehjelp.
Allmenntilstanden forteller mest om grad av sykdomspåvirkning, og sier lite om underliggende sykdomsårsak. Eksempler på sykdommer som ofte medfører redusert allmenntilstand er:
- akutte infeksjonssykdommer
- utbredt kreftsykdom
- væske- og elektrolyttforstyrrelser
- hjertesvikt
- respirasjonssvikt
- forgiftninger
- hormonforstyrrelser
- ulike betennelsessykdommer
Hos pasienter med nedsatt allmenntilstand vil som oftest ledsagende organspesifikke symptomer og kliniske tegn, samt blodprøver og eventuelt andre supplerende undersøkelser være nødvendig for å kunne stille en endelig diagnose.
Det er ikke nødvendigvis samsvar mellom allmenntilstanden og den underliggende sykdommens alvorlighetsgrad. Manglende samsvar kan skyldes at ulike sykdommer påvirker den generelle helsetilstanden i variabel grad, kamuflerende eller forsterkende faktorer hos den enkelte pasient, symptomvariasjon over tid, samt at allmenntilstanden vurderes ulikt av ulike mennesker. Alvorlig sykdom er derfor ikke nødvendigvis assosiert med redusert allmenntilstand, såfremt sykdommen ikke medfører åpenbare allmennsymptomer. Tilsvarende kan vanlige, spontant forbigående sykdommer medføre redusert allmenntilstand, selv ved ukomplisert sykdomsforløp.